I MIN BARNDOM var jeg ikke den store dagbok-skriveren, men et og annet blaff av skriveiver kom over meg med ujevne mellomrom. I dag kan jeg derfor se tilbake på årene 1988-1994 - altså seks år av mitt unge liv – behørig omtalt gjennom 10-12 sider i dagboka. I dag synes jeg det er litt trist at jeg ikke var mer iherdig, for det er ikke til å legge skjul på at de 10-12 sidene vekker liv i både lattermuskler og nostalgi. Maria ni år var ikke fremmed for verken dramatikk eller romantikk, for å si det sånn.

DET ER BARNSLIGE skildringer av tilværelsen, men det som slår meg når jeg titter i denne godt bevarte dagbokskatten, er hvilken fantastisk skrift jeg hadde. Her snakker vi sirlig skrift, bokstaver dandert forlokkende på sidene, og med det kan jeg nå, sånn cirka hundre år etterpå, med enkelthet lese mine barndoms dagboktekster. Tolk er unødvendig, dekoding av skrift likeså.

I DAG ER situasjonen en ganske annen. I min jobb som journalist i Folkebladet er jeg stadig vekk i intervjusituasjoner der jeg skribler ned notater i blokka mi, notater som jeg etterpå konstaterer er totalt uleselige. Jeg har mang en gang kommet inn på «kontoret» etter å ha vært ute på jobb, for så å innse at notatene og stikkordene mine ikke ligner grisen. Som regel går det greit, for «notatene» sitter også i hodet. Tar det ei stund før man skal gjøre noe utav notatene er det imidlertid verre.

NOTATBLOKKA MI ser ut som om den er skrevet av en parkinsonsrammet kråke. Den ser ille ut, skikkelig ille. Etter å ha tatt en runde her på huset og sjekket ståa hos mine kolleger, har jeg imidlertid funnet ut at jeg ikke er den som er verst rammet av notatblokk-sjuka. Èn av mine kolleger (les han som er flinkest til å tegne) var så kronisk plaget med uleselige notater at han i dag konsekvent notererer med blokkbokstaver. En annen (les Folkebladets fiskeriekspert) har en skrift som ligner mer på streken på en hjertemonitor enn på, ja nettopp, skrift.

JEG HAR TATT konsekvensen av min egen forferdelige håndskrift ved å konsekvent notere direkte på datamaskinen, eller ved å ta lydopptak på intervjuene. Jeg bruker å skylde på at jeg får så vondt i håndleddet av å notere for hånd, og det er sant det, men sannheten er nok egentlig at jeg helst vil unngå å måtte sitte der og tolke og analysere kråketegnene mine.

DE SIER AT leger har dårlig håndskrift. De skulle bare visst hvor ille det stod til hos oss journalister.