Helse Nords nye praksis rundt deling av helseopplysninger er en trussel mot trafikksikkerheten, en trussel mot samfunnets muligheter til å finne beste måte å begrense kriminalitet, og en trussel mot gode prioriteringer i alle spørsmål som handler om å gjøre oss trygge.
Hvordan slike tema skal løftes opp hvis ikke publikum vet hvordan det går med folk som blir tatt hånd om av helsevesenet, framstår uklart. Det betyr noe om mennesker involvert i ulykker kommer unna med et skrubbsår, eller om de pådrar seg alvorlige skader. Hvis publikum, politikere og ulike fagmiljøer skal ha noen mulighet til å delta i en opplyst samtale, er det avgjørende at helsevesenet oppgir skadeomfang.
For å starte eller delta i en offentlig diskusjon om trafikksikkerheten på ulike strekninger, er det av vesentlig betydning å vite hvor farlig strekningen er. Mange alvorlige skader kan bety at veien er farlig. Like mange skrubbsår betyr ikke det samme. Når ulike tiltak mot vold skal settes opp mot hverandre, er det av betydning om fornærmede får et slag i skuldra eller en kniv i låret.
Helsevesenet vil sikkert kunne legge fram overordnede data om skadde i ulykker, overfall, slagsmål, som forskere og eksperter kan fordype seg i. Men dermed avdemokratiserer de også den offentlige samtalen om disse viktige temaene — overlater den til ekspertene. Vår forståelse av samfunnet rundt oss dannes ikke på basis av statistikker, men på de erfaringene og de tingene vi får kunnskap om fra dag til dag.
Å fortsatt dunke hodet i kontordørene til ulike helsetopper, framstår meningsløst
Helse Nords fullstendig udokumenterte påstand om at deling av skadeomfang sammen med sosiale- og redaktørstyrte medier vil stride med personvernhensyn, faller på egen urimelighet. Som journalister har vi tilgang til mye informasjon som ikke bør publiseres ubearbeidet.
I en rekke sammenhenger får journalister tilgang til mennesker i svært sårbare situasjoner. Dette danner nødvendig bakgrunn for journalistikken, men leserne kan være trygge på at vi filtrerer ut informasjon som kan identifisere, eller som ikke er relevant.
La oss se på én av disse arenaene, hvor tilgangen på informasjon er atskillig større; rettssalen. I kontakt med domstolene får journalister tilgang til en hel rekke opplysninger vi ikke publiserer, og hovedregelen er at vi legger oss på en linje som i minst mulig grad bidrar til å identifisere den som skal ha begått ulovlige handlinger, den som er fornærmet og den som er vitne.
Informasjonen er i mange tilfeller åpenbart av en slik art at de fleste helst ikke vil ha den publisert. Men at media får innsyn i arbeidet domstolene gjør, er avgjørende for at journalistikken skal gi et best mulig bilde av hva som skjer. Og igjen: Vi greier som regel å håndtere denne informasjonen på en skånsom måte. Mener Helse Nord at den norske rettsstats håndtering av personopplysninger er i strid med personvernreglene?
Mang en 30-sone og gang- og sykkelsti er etablert på bakgrunn av forutgående debatt basert på en rekke enkelthendelser. Helse Nord må gjerne prøve å svare på hvordan denne typen offentlige samtaler kan komme i gang, hvis allmennheten ikke skal gjøres i stand til å selv gjøre seg opp en mening om hvor farlig veien småunger og pensjonister ferdes langs, egentlig er.
Helse Nord har gitt beskjed om at de vil kunne gå ut med informasjon om helsetilstanden til mennesker involvert i større ulykker. Noen prinsipiell grense mellom en vanlig front-mot-front og et flykræsj, må helsebyråkratene gjerne prøve å sette, men det kommer de ikke til å klare. Det de åpner for — slik man må forstå deres egen argumentasjon — er å ignorere personvernet bare ulykkene er spektakulære nok, eventuelt hvis tilstrekkelig mange personer er involvert, en grense helsebyråkratene også gjerne må forsøke å fortelle oss hvor er.
Det er betegnende at Helse Nord heller ikke klarer å resonnere rundt følgende faktum: Et informasjonsbehov vil alltid dekkes, på et eller annet vis — i våre tider enten gjennom diskusjoner og spekulasjoner på sosiale medier, eller gjennom redaktørstyrte medier. For meg er det åpenbart at leserne får bedre informasjon i for eksempel en avis, enn i et kommentarfelt.
Denne diskusjonen har åpenbart låst seg. For å få en løsning må Norsk Redaktørforening gå i dialog med helse- og omsorgsdepartementet, få satt ned en gruppe bestående av fagfolk fra aktuelle profesjoner, som kan knesette noen prinsipper som innebærer at helseforetakene skal slippe å påta seg jobben som redaktør. Å fortsatt dunke hodet i kontordørene til ulike helsetopper, framstår meningsløst.
Praksisen Helse Nord nå bebuder legger uakseptable føringer for den offentlige samtalen, og vil på sikt kunne skade samfunnet vårt. Helse Nord legger opp til en praksis som hindrer spontane og opplyste diskusjoner om statens viktigste oppgaver: Å sørge for innbyggernes liv, helse og sikkerhet.