Løper du videre når sidemannen snubler og knekker ankelen? Forhåpentligvis ikke, dere er tross alt på samme lag. Men på elitenivå frister det kanskje mer å fokusere på eget løp.
Bente Tømmerdal. Det er navnet på en av de ganske mange fattige i Norge som nylig har fortalt om sin prekært vanskelige situasjon i media. Hun er smart, velartikulert, tøff og samler flasker langs veien hver måned for å skaffe mat til sønnen.
Tømmerdal har gjennomgått kreftbehandling og lider av senskader, derfor kan hun bare jobbe deltid. Noe hun også gjør. Dessverre har hun ikke råd til å fylle tanken på bilen, og risikerer å havarere på vei til og fra jobb. Fordi Tømmerdal er en del av den store statistikken over nordmenn som nå lever i konstant krise. Et økonomisk uføre, uten noen løsning i sikte. Store deler av laget vårt eksisterer på bristepunktet, med andre ord.
Tømmerdals fortelling fester en klump av skrekk i magen. For hva gjør en aleneforeldre som er fanget i labyrinten der selv billigmaten har blitt dyr og kontoen er helt tom en uke før neste utbetaling?
Man gjør hva som helst. For eksempel å offentlig utlevere sin private kamp og sykejournal i håp om at det vil føre til bedring. At identifiserbare barns sårbarhet samtidig blameres, er en av mange uholdbare konsekvenser den norske fattigdomsbølgen medfører.
Nyfattigdommen, som den kalles når en hel haug med folk som tidligere klarte seg greit, nå sysler med å samle flasker, prostituere seg, vurdere diverse kriminelle løsninger eller rett og slett gi opp. Dette jævlige som vi vet kan bli konsekvensene av dyp desperasjon. Tømmerdal varsler også om disse brutale følgene, hun tror vi vil oppleve et skred av tragedier som følge av situasjonen, om den ikke snus raskt. At folk ikke holder ut lenger.
Dessverre er vi aller fattigst på politisk ansvarsfølelse og handlekraft
Den som per nå ikke skjønner alvoret lider av evneveik empati. Vi trenger ikke flere hudløse blameringer fra utsatte folk. Denne endeløse utleveringen av lidelser, uten at de ansvarlige agerer på varslene, minner etter hvert om et nedverdigende og sosialpornografisk sirkus. Ansvaret ligger hos regjering og storting — men det er påfallende hvor handlingslammet den avdelingen er.
Jada, det kom på plass noen tiltak i budsjettforhandlingene, og dette med strømstøtte har vi hørt om. Men dette hjelper åpenbart ikke nok for de utsatte gruppene som nå omfatter både syke, enslige forsørgere og deres barn, mange pensjonister og dem som av ulike grunner er utenfor ordinært arbeidsliv.
Når reaksjonsevnen til våre sentrale folkevalgte er så treg at resten av befolkningen lurer på hva som feiler dem, er det betimelig å snakke om både tillitskollaps, fremmedgjøring og klasseskiller mellom den politiske eliten og resten av maurtua. Selv når Arbeiderpartiet sitter på statsministerposten. Ståa burde sende ilinger av skam til beinmargen av arbeiderbevegelsen, der det å hjelpe en skadet lagkamerat mot mållinja har vært hele poenget.
Meningsmålingene er som kjent begredelig lesning for både Arbeiderpartiet og Senterpartiet i regjering. Samtidig gjør Høyre det superbra, mens Erna Solberg gliser ubeskjedent. Hun dristet seg nylig ut på djupt farvann og påpekte at regjeringen svikter de fattige. Påstanden er korrekt, men da hun selv satt som statsminister i forrige periode, ble hun konfrontert med et at et usosialt vedtak ville øke fattigdommen blant utsatte grupper.
«Spørsmålet er om de egentlig hadde råd til mat og klær før dette også», parerte hun kjølig den gangen. Det er en tvilsom manøver å stemme på at Høyre vil bli fattigdommens frelser fra forskjellssamfunnet.
Mens de største partiene er mest engasjert i å dunke hverandre i hodet med meningsmålinger, fortsetter dette som er et prekært, risikabelt sosialt eksperiment i det virkelige livet. Helsevesenet og barnevernet er både underfinansiert og underbemannet. Men om noen må forsøke lappe skadene som følger av at laglederen sover på vakt, er det disse etatene.
Slik drifter man et velferdssamfunn i Bakvendtland. Man river vekk forebyggende tiltak og grunnleggende sikkerhet. Radbrekker psykiatriske sykehus og etatene som skal se og fange opp de sårbare barna. Hvor skal barnevernet egentlig begynne når samtlige medier daglig melder om sultende, sosialt ekskluderte og bekymrede barn? Spørsmålet er om samfunnet allerede har akseptert fattigdom som den nye normen.
Pressede politikere forsvarer seg med at prisvekst og krig ligger utenfor deres kontroll. Et mantra som ikke holder. Vi vet at den norske fattigdommen raskt kan lindres ved å justere opp trygdeytelsene, som slett ikke har fulgt den generelle prisveksten i samfunnet. Det gjelder også barnebidrag og aleneforsørgertillegg.
Vi er ikke sterkere enn det svakeste leddet i laget, og nå ligger Norge nede for telling. Dessverre er vi aller fattigst på politisk ansvarsfølelse og handlekraft.