foto
Foto: Trond Sandnes (tegning)

Torsdagens hendelse på Gisundbrua, der et vogntog sakset og skapte full stopp i trafikken i nær to timer, er en ny bekreftelse på at forbindelsen til øya har havnet i en desperat situasjon. Det må bygges en ny bruforbindelse eller tunnel under havet. Planlegginga må starte nå. Det handler om liv og død.

Senja er blitt Norges største sjømatkommune på kort tid. Veksten i næringa er eksplosiv, og har nå passert ti milliarder kroner i årlig produksjonsverdi. Vi har alle sett den stadig økende trafikken av vogntog, men det er fortsatt bare en forsmak på hva som kommer når Salmars anlegg på Klubben og i Gjøvika er i full drift.

Allerede er veinettet på Senja og over Gisundbrua på smertegrensa, og i løpet av kort tid vil vi få ei «grensepassering» som vil være direkte uforsvarlig — og sette både lokalbefolkninga, bilistene og vogntog-sjåførenes trygghet i spill.

Vi har sagt og skrevet det mange ganger før: Det er et guds under at det ikke har skjedd flere ulykker og gått flere liv med vogntog på senjaveiene.

Heldigvis er det nå brukbart tempo i både pengestrømmen til sjømatveiene og den konkrete opprustinga til akseptabelt nivå. Mange kilometer med hårnålsvinger, smale strekninger og mørke, trange tunneler gjenstår fortsatt, men vi er igang for alvor. Flere steder er det blitt virkelig bra. Ta for eksempel en tur på veistrekningen forbi Hamn i Senja — der vogntog og busser før måtte bråbremse, rygge og bevege seg på usikre veiskuldre for å kunne passere hverandre.

Hvem tar på seg den lokale pådriver-rollen for en ny forbindelse over Gisundet? Det trengs. Nå. 50-åringen Gisundbrua trenger avlastning.

Men hva med brua? Gisundbrua, som fyller 50 år St. Hans-aften i år, har vært satt under politisk flomlys de siste årene, først og fremst fordi den er sliten og trenger omfattende årlig vedlikehold. Men dette holder ikke — det ser lokalbefolkninga og alle som ferdes over den 1.147 meter lange brua, som da den ble bygd var Nord-Europas lengste bygd «fritt frambygg»-bru på pilarer.

Det kan virke som verken fylkes- eller rikspolitikere som steller med samferdsel har tatt alvoret inn over seg, selvsagt fordi vi i regional målestokk snakker om enorme beløp. Men det finnes ingen vei utenom, i alle fall dersom ambisjonene er å fortsatt være en ledende region innen sjømat: Det må bygges en ny forbindelse over eller under Gisundet.

Allerede for to år siden kjørte det i snitt 50 vogntog over Gisundbrua hvert døgn. Dette har økt kraftig, og vil fordoble seg slik at det vil kjøre ett vogntog hvert kvarter over brua. De nakne fakta bør gi bekymring, og gir grunnlag for å snakke om en varslet katastrofe.

Vi fikk en kraftig advarsel torsdag: Vogntoget som sakset på formiddagen førte til stengt bru i nesten to timer. Været var helt i grenseland for å fly med helikopter, så se for deg scenariet; Ei trafikkulykke eller et hjerteinfarkt på øya som krever full utrykning, livreddende førstehjelp og raskest mulig transport til Universitetssykehuset i Tromsø. Tør vi tenke tanken? Tør politikerne det?

La debatten om undersjøisk tunnel eller ny bru ligge. La lokaliseringsdebatten om forbindelsen skal gå fra Gibostad til Bjorelvnes eller fra Silsand til Finnsnes også bli neste steg. Det viktige nå er å få tatt en politisk beslutning og å utrede og planlegge ny forbindelse over Gisundet.

Og det må gjøres raskt — det haster å få de politiske prosesser til å rulle slik at planlegginga av den nye forbindelsen kan starte. Vi snakker tross alt ikke om en «konseptvalgutredning» og en Nord-Norgebane. Vi snakker om ei ny bru eller ny tunnel til Norges nest største øy og Norges viktigste sjømatregion.

Da Tromsøbrua ble bygd i 1960 hadde vi en «Bru-Kjeldsen». Da Gisundbrua sto ferdig 23. juni i 1972 ble bruforkjemperne Gunnar Gran og Peder Simonsen hyllet av kronprins Harald under åpningen — og udødeliggjort i lokalsamfunnet. Hvem tar på seg den lokale pådriver-rollen for en ny forbindelse over Gisundet?

Det trengs. Nå. 50-åringen Gisundbrua må få avlastning.