Hvorfor skal Senja kommune overta driften av Krisesenteret i Midt-Troms?

Jeg har jobbet ved krisesenteret i åtte år, og fungert som leder i snart to år. På den tiden har jeg rukket å møte mange kvinner, menn og barn, som har vært utsatt for vold i nære relasjoner. Jeg har tatt imot gråtende kvinner og barn som har måtte forlatt hjemmet sitt i all hast. Noen kommer kun i de klærne de går og står i. Noen kommer stiv i kroppen og tom i blikket. Noen kommer sammen med politi eller ambulanse. Noen kommer etter avtale, etter de har planlagt flukten over tid. Det de alle har til felles, er at de har opplevd vold fra en eller flere av sine nærmeste.

Jeg har tatt imot kvinner som er lettet over å endelig ha turt å ta valget om å dra. Jeg har møtt kvinner som er skamfulle over at de har blitt så lenge i et voldelig forhold. Jeg har hatt mange samtaler med kvinner som har det vondt og vanskelig — det er tungt å ta avgjørelsen om å forlate noen som man en gang var så glad i. Jeg har møtt kvinner med blåmerker, kuttskader og brudd. Jeg har møtt unge jenter i sitt første kjærlighetsforhold, og voksne kvinner som har vært gift i en årrekke. Jeg har sett de som ikke har noen fysiske skader, men som har blitt utsatt for psykisk vold i mange år, og som har mistet troen på egen verdi.

Jeg har snakket med menn som forsiktig ringer krisesenteret, og lurer på om de har kommet til rett sted. Det er ikke så lett å søke hjelp som mann, flere er usikre på om de vil bli trodd. Jeg har snakket med gråtende og fortvilte menn, som opplever at kona, samboeren eller kona slår, eller bruker psykisk vold og kontroll.

Jeg har sett barn med røde merker, blått øye og knivskader. Jeg har sett gråtende barn, stille barn, redde barn. Jeg har hørt barn fortelle hvordan de har forsøkt å beskytte seg selv, yngre søsken og mor. Jeg har møtt barn som skvetter for den minste lyd. Som synes alle høye stemmer er skumle. Jeg har også møtt flinke barn, som er høflige og hjelpsomme. De glatter over alt som er vanskelig, det er viktig at det ser bra ut utad, alt er i orden, jeg lover.

Noen har jeg aldri møtt. Jeg har bare lest om dem i avisen. Dette er de som er blitt drept av sin partner. Hittil i år har syv kvinner blitt drept av menn. Ett av fire drap som blir begått i Norge er partnerdrap. I hele syv av ti partnerdrap har det vært registrert partnervold i forkant. Også i Midt-Troms har det forekommet flere partnerdrap.

Noen klarer vi ikke å hjelpe. De er bekymret for om de vil klare seg alene, om økonomien vil strekke til, om den andre vil få omsorgen for barna. De ønsker og håper at partneren vil forandre seg, og vil gi ham en sjanse til. Noen kommer tilbake, noen møter vi ikke igjen.

De fleste som oppsøker krisesenteret klarer vi å hjelpe. De drar ikke hjem til voldsutøveren igjen, men etablerer seg på nytt for seg selv, eller får bistand fra andre tjenester, slik at voldsutøveren flytter ut og de kan dra hjem. Jeg har hjulpet kvinner med fornyet tro på seg selv til å flytte inn i sine nye hjem. Jeg har hjulpet menn i kontakten med tjenester som kan følge dem opp videre. Jeg har fått gode farvel-klemmer fra barn, som med store øyne og litt nervøse smil, gleder seg til å ta fatt på sitt nye liv.

De jeg har møtt er voldsutsatte fra Midt-Troms. Kanskje er det kollegaen din, naboen din, eller servitøren på den lokale kafeen. Kanskje er det klassevenninnen til datteren din, eller lagkameraten til sønnen din. Kanskje var det deg?

Vold i nære relasjoner gir store konsekvenser for de som utsettes, og er et alvorlig samfunns-, folkehelse-, og likestillingsutfordring. Vold i nære relasjoner koster samfunnet mellom 4,5 og seks milliarder kroner årlig. Vold er alvorlig kriminalitet. Vold er ikke en privatsak.

Det å bekjempe vold i nære relasjoner er en viktig samfunnsoppgave. Vi har i dag et bredt sett av lover og regelverk som forplikter både kommune og stat til å tilby helhetlige tjenester til voldsutsatte. Heriblant Lov om kommunale krisesentertilbod, som forplikter kommunene til å sørge for krisesentertilbud.

For alle disse menneskene jeg har møtt, og for de som kommer etter dem, ønsker jeg et enda bedre tilbud. Krisesenteret er et godt tilbud slik det er i dag, men vi trenger utvikling, og forskning viser at det er rom for forbedring. Jeg vet at hjelpen og forebyggingen kan bli enda bedre, om samhandling og tverrfaglig arbeid øker. Sjansen for å oppnå det, øker betraktelig om vi går fra å være en liten øy på siden, til å være en del av det store fagmiljøet i Senja kommune.

I formannskapet 21. juni ble det fremmet to nye forslag i tillegg til rådmannens innstilling, og et av disse forslagene ble vedtatt. Jeg synes det er gledelig at Senja kommune likevel vil se på offentlig drift av krisesenteret. I kommunestyret håper jeg at et eventuelt nytt vedtak om utredning vil gis en tidsfrist, da det allerede har pågått utredninger i fire år. Nå må dette landes, slik at innbyggerne sikres et trygt og stabilt krisesentertilbud.

Driften av Krisesenteret i Midt-Troms bør overtas av Senja kommune da det er et kommunalt ansvar. Men aller viktigst, Senja bør overta for å sikre helhetlig hjelp til de som trenger det. Kommunen har ansvar for å forebygge, avdekke og bistå voldsutsatte. Denne oppgaven løser vi best sammen. Jeg har troen på at Senja kommune vil fatte vedtak som sikrer sine innbyggere et liv fri fra vold.