Jeg var i en hyggelig middag her om dagen, og satt ved siden av en enda hyggeligere kvinne, en musiker av klassisk format. Hun snakket ikke nordnorsk dialekt, så etter hvert gjorde jeg som man ofte gjør i sosiale sammenhenger her til lands, jeg begynte å mase om hvor hun kom fra, og når hun kom hit. Det skulle jeg muligens ikke ha gjort.

Det er jo kanskje litt provinsielt å spørre om slikt, jeg innser det. For hvor interessant er det, egentlig, hvor hun vokste opp og når hun flyttet til Tromsø? Hvor går man videre fra: Jeg vokste opp i Oslo og kom til Tromsø i 2007? Man skulle ikke tro at den slags informasjon ga så meget til samtalen, med mindre man er sosialt kreativ og finner en knagg uansett. Jaså, 2007, rett før finanskrisen i 2008, altså?

Så selv om jeg egentlig bare ville vise at jeg ville bli bedre kjent — og det må vi jo ikke slutte med — så bør jeg prøve å finne noe bedre å spørre om. Men historien slutter likevel ikke der, for det var en annen oppvakt kvinne ved bordet som tok til å problematisere, som i dette tilfellet nesten betyr å kritisere, at jeg stilte dette spørsmålet til min sidekvinne. Kan man egentlig spørre om slikt, sa hun, om hvor lenge folk har bodd i Tromsø?

Men man kan likevel legge seg på minne at det kan være slitsomt for en søring i nord å hele tiden måtte bekrefte sin søringhet

Jeg skjønte hvor spørsmålet kom fra. I den senere tid har vi hatt en viss oppvåkning, for å si det forsiktig, rundt hva man kan si og gjøre. Store internasjonale bevegelser som me too og det mye omtalte woke har rettet oppmerksomheten mot strukturell rasisme, diskriminering og annen maktbruk som ligger implisitt i talemåter og handlingsmønster. Nå er det håp om at klaps på rumpa og samevitser — som aldri burde vært der i utgangspunktet — snart er borte for godt.

Som en del av denne viktige debatten har noen norske mennesker med flerkulturell bakgrunn beklaget seg over å hele tiden måtte forklare hvor de kommer fra, og når de kom. Det oppleves som belastende, og øker utenforskapet, å hele tiden bli påmint om at man, utelukkende på grunn av utseendet, ikke hører til her. Når er man norsk nok, spør folk.

I mitt tilfelle blir spørsmålet — når er man nordnorsk nok? Hun satt jo her, holder ikke det? I Rio er innflyttere «carioca» (et betegnelse på folk fra Rio) så snart de lander på flyplassen. Her har vi noe å lære. Men var det ikke likevel litt strengt, å ville nekte meg å spørre mine sidekvinne om hvor hun hadde dialekten sin fra? Selv om det er provinsielt?

Mange, særlig de brave forsvarerne av ytringsfriheten, går rett i surkeboksen når noen forsøker å pålegge dem restriksjoner i hva de kan si. Da kommer det fort og bryskt: «Man kan jo ikke si noen ting lenger». Ikke svarting engang, liksom. Denne fattige responsen, i ytringsfrihetens navn, er i mine øyne bare en forlengelse av arrogansen og en bekreftelse av uvitenheten som rettferdiggjør hele woke-bevegelsen.

foto
Stein-Gunnar Bondevik Foto: Ronald Johansen

For hva er det man i realiteten gjør, når man reagerer på kritikk med «man kan ikke si noen ting lenger»? Jo, man nekter den som kjenner seg krenket å delta i meningsdannelsen. Man gjør seg faktisk skyldig i det man stadig beskylder motparten for, nemlig kansellering. Folk som har innvendinger mot tale- og handlemåter blir ikke møtt med motargument, men med surk og stillhet.

Jeg kunne ha blitt sur og oppgitt over alt man nå ikke kan si, da hun stilte spørsmål ved min provinsielle konversasjon . Men jeg valgte i stedet å ta invitasjonen til en interessant debatt — kunne jeg virkelig ikke spørre om det? Rasisme, var vi enige om, kunne jeg ikke beskyldes for. Men kanskje en slags strukturell regionalisme, en handlemåte som øker utenforskapet for søringer i nord?

Jeg husker egentlig ikke hva vi landet på, men det er definitivt innenfor å spørre folk fra et annet sted i landet hvor de kommer fra — det kan jo ses som en måte å anvende målføre-kunnskapene fra gymnaset. Men man kan likevel legge seg på minne at det kan være slitsomt for en søring i nord å hele tiden måtte bekrefte sin søringhet. Kanskje folk til og med kan bli så lei at de flytter?

Poenget mitt er uansett ikke hvordan vi håndterer søringskap i nord, det er ikke kritisk, men hvordan vi velger å snakke om krenking og maktmisbruk, sexisme og rasisme. Det var på høy tid at kvinner, minoriteter og andre grupper som daglig krenkes i ord og handling, satte foten ned. Nok er nok. Samtidig kan økt oppmerksomhet på hva man kan uttrykke og foreta seg gi noen ekstreme utslag, som kjennes lammende på ytringsrommet.

Løsningen er ganske enkel - man kan snakke om saken. Hvis man er uenig med den som kjenner seg krenket eller den som påpeker en uakseptabel handling, er ikke løsningen å hetse eller å svare med stillhet, men å svare med hvorfor man er uenig.

Hvis man ikke er uenig, kan man bare si unnskyld.