Å være norsk handler ikke om skiturer, Kvikk Lunsj og brunost.
Jeg har lovet meg selv at jeg skulle holde meg unna den såkalte «identitetsdebatten» som fremdeles er en «het potet» og som preger den offentlige samtalen i Norge.
Bakgrunnen for avgjørelsen var rett slett min oppfatning om at debatten ikke har en verdi – dvs. den er uten formål og mening. Men etter den siste debatten på NRK tirsdag den 8. februar, bestemte jeg meg likevel for å bidra – forhåpentlig med noen konstruktive innspill.
Begge sider er enige om to ting: Identitet er subjektiv og identitet er foranderlig. Hvis vi legger til grunn disse to variablene, er det opp til hver enkelt av oss å bestemme hvordan vi føler oss og hvilke identitetsdannende faktorer vi legger til grunn når vi prøver å definere oss. Noen legger mer vekt på de kulturelle identitetsdannende faktorer, noen legger mer vekt på de ideologisk/politiske identitetsdannende faktorer, mens andre legger mer vekt på faktorer som etnisitet, religion, historie eller tradisjoner.
I noen tilfeller kan det være veldig vanskelig å finne ut hva man egentlig er – bortsett fra at man tilhører arten homo sapiens (som for øvrig har 99 prosent samme DNA). Jeg trenger ikke gå noe lenger enn å ta meg selv som utgangspunkt: Født og oppvokst i det tidligere Jugoslavia – et land som ikke lenger eksisterer, tilbrakte veldig liten tid i den nydannende og uavhengig Bosnia-Hercegovina til å kunne opparbeide meg en viss form for patriotisme og identitetsfølelse til det landet.
Flyttet til Norge i 1992 som enslig mindreårig flyktning i en alder av 15 år, tilbrakt majoriteten av mitt liv i Norge, begge mine foreldre er muslimer, og jeg har i tillegg til bosniske også albanske og italienske aner «rennende» i mine blodårer.
En slik kombinasjon gjør meg til et ganske komplisert individ rent identitetsmessig. Jeg kunne gjort det veldig enkelt for meg selv og definert meg som europeer – jeg «tikker» tross alt alle de nødvendige «bokser» for en slik identitetsdefinisjon. Hvis vi i tillegg tar som utgangspunkt at nasjoner og nasjonale grenser er menneskeskapte og kunstige formasjoner (også de er i stadig endring), har jeg rimelig legitimt krav på å kalle meg for europeer. Men som nevnt, det hadde vært for enkelt – vi mennesker har tross alt sterkt behov for å gjøre ting unødvendig komplisert, og jeg er vel ikke annerledes slik sett.
Når jeg blir «presset» i et hjørne av andre til å oppgi min identitetsfølelse, bruker jeg å si at jeg er norsk. Men samtidig er jeg påpasselig å presisere at jeg ikke er nordmann. Det er forskjell mellom «nordmann» og «norsk» i form av at «nordmann» definerer i stor grad den etniske tilhørigheten, mens «norsk» er mer knyttet til kulturell og borgerstatlig tilhørighet.
Mitt kjennskap til demokratisk styresett og demokratiske verdier ble ikke tilegnet før jeg kom til Norge, og da i særlig grad under min universitetsutdanning.
Jeg kan aldri påberope meg en annen etnisk tilhørighet enn den etniske tilhørigheten jeg er født med. Denne identitetsfaktoren, i motsetning til andre identitetsdannende faktorer, er statisk. Jeg kan ikke «stjele» en etnisk tilhørighet, samtidig som jeg kan være norsk uten å være nordmann.
Statsborgerskap, religion, kultur og politisk overbevisning er alle foranderlige faktorer. For min del er jeg norsk så lenge jeg har norsk statsborgerskap, har akseptert norsk kultur, snakker det norske språket, og deler det verdimessige norske samfunnsgrunnlaget – det siste veldig sterkt knyttet til demokratisk styresett og demokratiske verdier. Og det er nettopp i forhold til det sistnevnte at jeg føler sterk tilknytning og patriotisme til Norge. I den sammenheng er det verd å nevne at jeg vokste opp under et autoritært ettpartisystem.
Mitt kjennskap til demokratisk styresett og demokratiske verdier ble ikke tilegnet før jeg kom til Norge, og da i særlig grad under min universitetsutdanning. Demokrati, og i særlig grad den skandinaviske modell som er basert på konsensus-løsninger, er blitt mitt viktigste normative grunnlag og en sterk identitetsdannende faktor.
En forutsetning for å kunne forstå det norske samfunnet, er å ha kunnskap om norsk historie. Etter min mening kan man aldri i sin helhet forstå hva det innebærer å være norsk, før man har lært nok om vikingtida, Kalmarunionen, perioden med Danmark-Norge, de selvstendige norske bønder under det føydale Europa, Norge under Sverige, Grunnloven av 1814, oppkomsten av parlamentarismen på 1880-tallet, norsk frigjøring og selvstendighet i 1905, allmennstemmerett, Norges posisjon under den første og andre verdenskrig, osv.
Det å være norsk handler dermed ikke, slik som det ble påpekt i Debatten, av skiturer, Kvikk Lunsj og brunost. Det handler om å kjenne medborgernes historie for å kunne forstå samfunnets verdimessige grunnlag.
Når jeg reflekterer over min egen identitet, tar jeg i vurdering hva dette landet og dette samfunnet har gitt meg: trygg tilstedeværelse, høyere utdanning, jobb, familie, og demokrati – dvs. alle viktige aspekter av et menneskeliv. Jeg prøver på ingen måte å undergrave negative elementer ved dette samfunnet, i særlig grad når vi snakker om rasismen – som jeg har opplevd helt siden min ankomst til Norge, med økende grad etter hvert som jeg ble politisk engasjert og offentlig person.
Samtidig er jeg realist og innser at det norske samfunnet har en marginal andel av disse negative elementene i sammenlikning med andre land i verden. Jeg lar ikke en mindre samfunnsgruppe, eller enkeltindivider, ødelegge den totale følelsen jeg har for dette landet. Jeg vet nemlig hvor heldig jeg er som har fått mulighet til å være en del av dette fellesskapet.
Med referanse til Debatten på NRK, er jeg av den oppfatningen at det er helt greit å la hver enkelt av oss bestemme sin egen identitet, samtidig som det er trist å vite at det finnes noen som bor i dette landet og som ikke føler seg norsk.
Jeg har dermed en rasjonell og forståelsesfull tilnærming til begge sider av debatten – i god gammeldags norsk ånd søker jeg en konsensus-løsning. Det er nettopp det som er det fine med Norge: Alle har mulighet til å bestemme egen identitet, alle kan fremme sine tanker fritt, og vi kan være uenige uten at vi hater hverandre. I Norge er det rom for å være annerledes – en viktig faktor som forener oss.