«Alle» er opptatt av bærekraft nå om dagen. Det er stadig flere bedrifter som får sertifiseringer innen bærekraftig drift, i reiselivsbransjen jobber flere destinasjoner med å bli et bærekraftig reisemål — og selvsagt handler det også om et grønnere miljø generelt.

For å begynne med definisjonen av bærekraft, den mest brukte er den som ble laget av Brundtland-kommisjonen i 1987. De definerte bærekraftig utvikling som «utvikling som imøtekommer dagens behov uten å ødelegge mulighetene for at kommende generasjoner skal få dekket sine behov»

FN har også utarbeida noen bærekraftsmål på verdensbasis, De forente nasjoners felles arbeidsplan for å utrydde fattigdom, bekjempe ulikhet og stoppe klimaendringene innen 2030. De 17 hovedmålene skal fungere som en felles global retning for land, næringsliv og sivilsamfunn.

Det kan være lett å tenke at dette ikke engasjerer hver og en av oss, når det blir litt «ullent» og stort. Faktisk har det gått litt sport i å bruke ordet bærekraft — fordi det ser veldig bra ut å ha det med i markedsføring, som en verdi i bedriften eller når vi snakker om for eksempel mat, miljø eller produksjon av ulike produkter.

«Utvikling som imøtekommer dagens behov uten å ødelegge mulighetene for at kommende generasjoner skal få dekket sine behov». Hmmm.

I Norge i dag er det mange som får diagnosen utbrenthet. Psykiske lidelser og stressrelaterte sykdommer er årsaken til mye sykefravær og redusert livskvalitet. I lang (altfor lag) tid har vi jobba for mye, hatt for mye pressa inn i kalenderen, shoppa mye fordi vi har hatt økonomisk mulighet til dette, og generelt levd med mye velstand og overflod. Ja visst har noen begynt å betale litt ekstra klimaavgift på fly, redusert forbruk og blitt mer opptatt av gjenbrukt og brukthandel. Og det er bra!

Men at vi har hatt en livsstil som har gått langt utover det å dekke våre primærbehov, dét er det vel liten tvil om. Kanskje har vi vært heldige, som har kunnet ta mange av behovene i Maslows behovspyramide som en selvfølge: Primærbehov som mat, vann, tak over hodet, varme og søvn. Sekundærbehov som trygghet, sikre jobber og forsikring, sosiale behov som tilhørighet, kjærlighet, venner og familie og behovet for selvrealisering. Kanskje er vi heldige som har hatt muligheter til å være på «en reise inn i vårt indre for å finne oss selv».

De som har sett TV-serien «Exit» har nok fått et inntrykk av hvor ille det kan bli, når absolutt alle behov er dekket, og med evig tilgang til alt en måtte finne forlystende eller behagelig. Men også i andre enden, de som i dagens overflodssamfunn ikke får dekket sine behov, er det mange som tar usunne valg for seg selv. Eller som jeg kaller det på «fagspråk»: Valg av usunne mestringsstrategier. Ensomheten i Norge har vokst og vokst, det samme med tomhet, depresjoner og følelse av mangel på mestring og mening i livet.

Er dette bærekraftig? Kan vi si at vi har formet et samfunn, et land, som følger definisjonen av bærekraft?

Trenger vi å rykke litt tilbake til start, eller i alle fall noen år, før overflod og velstand «tok oss»?

For å imøtekomme fremtidas bærekraftige løsninger, FNs bærekraftmål — og samtidig redusere psykiske lidelser, utbrenthet og ensomhet — så tror jeg vi må begynne å snakke om bærekraft som en menneskelig verdi. Ikke bare som et ord det er fint å bruke i alle andre sammenhenger.

Hva vil det si å leve bærekraftig? Jo visst, det er absolutt det å ta noen gode valg for miljøet og omgivelsene våre. Det snakkes om sporløs ferdsel i naturen, shoppe mindre og kaste mindre mat. Men de faktorene handler mer om miljø enn om menneskelig adferd. Hvordan kan vi — som enkeltmennesker og som flokk — helt konkret bidra til bærekraftsmålene?

La oss ta et par eksempler fra FNs 17 bærekraftsmål:

1. Utrydde fattigdom og 2. utrydde sult: Da vil jeg dra inn et av mine livsmotto, som kommer fra sangen «Man in the mirror» av Michael Jackson: «If you wanna make the world a better place, take a look at yourself, then make the change». Vi må se utover oss selv, utvikle empati og bli bevisste på hvilke holdninger vi egentlig har med tanke på at det er noen i verden som ikke har det like bra som oss. Hvilke valg hver og én av oss tar, hva vi sier og gjør smitter over; på barna våre, venner, familie og kollegaer. Har vi hatt mer søkelys på å dekke våre stadig nye behov som har oppstått, etter hvert som primær, sekundær, sosiale- og selvrealiseringsbehov har blitt dekket — fremfor å tenke på hvordan vi kan bidra til at andre får dekket viktige behov for overlevelse og livskvalitet?

2. Bærekraftsmål nummer 3: God helse. Igjen; vi i Norge er skikkelig heldige med helsevesenet vi har (bortsett fra at det mangler folk og mange av de som jobber i kommunal helsesektor blir utbrente og sykemeldte. Men det blir det mer om i et annet innlegg). Vi har tilgang til helsehjelp og har alle mulige forutsetninger til god helse. Likevel; tallene på sykefravær relatert til muskel-og skjelettplager, stressrelaterte sykdommer og psykiske lidelser er urovekkende. Økt kunnskap om menneskehjernen, behovet for tilhørighet og tilknytning og livsmestring bør settes på læreplanen; i skoler, utdanningsinstitusjoner og i arbeidslivet. Det heter seg at når vi vet bedre, gjør vi bedre.

3. Bærekraftmål nummer 8: Anstendig arbeid og økonomisk vekst: I dag er det sånn at de som oftest blir utbrent og blir sykemeldte av jobbrelatert stress, jobber tett på andre mennesker: Helsesektoren og skolevesenet er to eksempler. Jo visst er det mange andre næringer og bransjer man kan jobbe i og som stadig utvikles. Men vi kommer ikke unna at skole og helse er to sektorer det alltid vil være behov for arbeidskraft. Arbeidsforhold, arbeidsmiljø og ledelse er av stor betydning for hvordan det er å møte på jobb hver dag.

Stine Valjord Foto: Privat

Får vi til god økonomisk vekst i Norge når sektorer vi alle er avhengige av «blør» og sliter med å holde hodet over vann? Er det «anstendig arbeid» når lærere blir utsatt for vold daglig på jobb og de som jobber på sykehjem ikke har tid til å vaske bort avføring på gulv og vegger? Hva er de samfunnsmessige kostnadene av stadig flere unge uføre, høyt sykefravær i offentlig-og kommunal sektor og en stadig større eldrebølge —fremfor forebyggende tiltak som kan øke livskvalitet og få flere til å stå i jobb? Veier økonomisk vekst opp mot disse kostnadene?

Og sånn kunne jeg fortsatt. Vi trenger å både gå i oss selv, hver og en av oss, og virkelig tenke over hva det vil si å leve bærekraftig. Og vi trenger å snakke om bærekraftig livsstil; i arbeidslivet, med barna våre og i lokalsamfunnet.

Jeg liker det enkelt, og sier at å leve bærekraftig er å vare lenge. Ikke nødvendigvis med topp kvalitet, men kanskje på 6-8 på en skala fra 1-10. Og hvilke livsvalg, små og store, kan vi gjøre hver dag for å vare lenge? Trenger vi å rykke litt tilbake til start, eller i alle fall noen år, før overflod og velstand «tok oss»?