Noe av det som er mest ubegripelig av alt i en komplisert og i seg selv ofte uforståelig verden, er skepsisen, motstanden og hatet som homofile mennesker opplever.
Ytterligheten så vi sist helg. Så langt kan det altså gå, at deltakere på Pride-festivalen i Oslo angripes og skytes ned. Psykiatri og radikalisering kan være en del av forklaringen på terroren i Oslo, men angrepet på utesteder kjent for homofiles tilstedeværelse, dagen før Pride, fortoner seg som et målrettet angrep på mangfold, toleranse og kjærlighet.
Det er så sørgelig å se at dette skjer i det året vi skulle markere at det er gått 50 år siden Norge avkriminaliserte seksuell omgang mellom menn. På disse 50 årene, siden straffeloven ble endret i 1972, har vi gått mange skritt i riktig retning. Toleransen er en helt annen. At en statsminister og andre maktmennesker danser i Pride-tog skaper stort sett ikke annet en hjerter og tommel opp. Ekteskap mellom to av samme kjønn er på en helt annen måte akseptert, og i alle fall blitt vanlig.
Men det oppleves fortsatt litt underlig at en «stille motstand» fortsatt eksisterer, også i norske kirkesamfunn som eller snakker mye om toleranse og kjærlighet. I min nærmeste familie opplevde vi at det var vanskelig å få tak i både prest og organist da to unge kvinner skulle gifte seg. At Norges første kvinnelige prest — i Berg og Torsken i 1961, Ingrid Bjerkås, står på sokkel utenfor kirka der seremonien fant sted føltes ganske symboltungt, ja.
Å elske hvem man vil — uten at noen andre trenger å bry seg — burde være en menneskerett
At homofile, eller skeive, i 2022 fortsatt skal gå rundt å føle seg utstøtt, mistrodd, misforstått og rett og slett sett ned på, er ufattelig trist. At våre medmennesker til og med angripes fysisk, basert på hvem de elsker og at de lever ut følelser som de fleste av oss tar som en selvfølge — er hinsides all fatteevne.
Det som skjedde i Oslo har naturlig nok framkalt sorg, sinne og frykt blant mennesker som ofte har kjent på fordømmelse og utenforskap i sitt eget liv. Nå går mange skeive rundt i Norge og føler seg utrygg. Landet vårt er på ingen måter fredet for hatkriminalitet og fordommer. Det norske samfunn, verdens sterkeste demokrati, har også en lang vei å gå på dette området.
Selv om mange møter større forståelse 50 år etter avkriminaliseringen her til lands, tror vi også mange kjenner på avmakt når hatkriminalitet og homofobi dannes i ulike typer ekkokamre, kanskje spesielt i sosiale medier, men også i et uforsonlig ordskifte om eksempelvis Pride.
De aller, aller fleste har reagert med sympati overfor ofre, pårørende og et sårbart miljø. Men i ulike sosiale medier har vi også sett utslag av det som åpenbart er nærmest grenseløs kunnskapsmangel, dyp intoleranse og sterke fordommer.
I mange land er homofili forbudt og forbundet med dødsstraff, legitimert i lovverk og gatas parlament, men i et opplyst demokrati blir det opprørende og skuffende når slike holdninger bobler til overflaten.
For mange kan det også oppleves som en omkamp og reprise. En kamp mellom fortid og framtid. Som når kvinner har kjempet for likestilling i uminnelige tider, uten å komme et steg videre i store deler av verden. Som når kvinner har kjempet og kjemper for retten til å bestemme over egen kropp. Som når kjærligheten holdes nede på grunn av at tusen år gamle dogmer som for noen betyr mer enn virkeligheten i 2022.
Å elske hvem man vil — uten at noen andre trenger å bry seg — burde være en menneskerett. Men — dessverre...