Statens viktigste oppgave er å sørge for innbyggernes trygghet og sikkerhet. Når vi ser at pedofile og farlige forbrytere som er dømt til forvaring soner ute i det fri, er det åpenbart behov for endring.

I april avslørte TV2 at 18 forvaringsdømte soner i enmannsfengsler under ordningen statlig finansiert prøveløslatelse. Ordningen innebærer at en privat eller offentlig institusjon skreddersyr et opplegg for å slippe den innsatte ut på prøveløslatelse under strengt vakthold. Målet har vært å tilbakeføre forvaringsdømte til et liv i frihet – koste hva det koste vil.

Innsatte som har falt inn under ordningen er blant annet innsatte med lettere psykisk utviklingshemming eller lav funksjonsevne, og – som TV2 kunne fortelle om – en pedofil mann som etter 22 år som prøveløslatt fortsatt er for farlig til å slippes ut i det fri. Det sier seg selv at en slik ordning ikke er bærekraftig, verken med tanke på samfunnsvernet eller den innsattes behandlingstilbud.

Ordningen blir ikke mer bærekraftig når man ser på kostnadene. Siden ordningen ble innført i 2002 har myndighetene brukt over én milliard kroner på å forsøke å tilbakeføre omtrent 40 forvaringsdømte til samfunnet. Bare i 2022 er det satt av i overkant av 100 millioner kroner til ordningen.

Høyre mener at vi må bruke ressursene på en måte som både sikrer hensynet til samfunnsvernet, og ivaretar de innsattes rettssikkerhet og verdighet.

Viktigst av alt, handler det om å trygge befolkningen, og forhindre nye overgrep og andre former kriminalitet

Ordningen skulle åpenbart vært evaluert. Det ansvaret hviler på alle ansvarlige politikere de siste 20 årene, inkludert Solberg-regjeringen. Poenget er at vi må handle når vi får kunnskap om forhold som utgjør en fare for befolkningen og som ikke kan forsvares økonomisk.

I motsetning til Senterpartiet, lytter Høyre til fagfolk. I flere år har rettspsykiater Randi Rosenqvist arbeidet for en ordning hun kaller sikkerhetshjem. Det innebærer at innsatte med for lav funksjonsevne til å håndtere et liv i det fri – flere av disse soner i dag i enmannsfengseler – dømmes til bosetting i en institusjon hvor de får behandling og et verdig liv. Samtidig sikrer vi at farlige personer ikke slipper ut i samfunnet.

Det er i dag begrensede muligheter til å bruke tvang mot de som soner i enmannsfengsler. Det betyr at de kan sitte oppe om nettene og se på voldsporno uten at noen kan gripe inn. At det ikke blir god rehabilitering under et slikt regime, er innlysende. Det bør derfor være et samarbeid mellom helseinstitusjonene og kriminalomsorgen, hvor det gis adgang til begrenset bruk av tvang – eller omsorg gjennom grensesetting.

Antallet forvaringsdømte har økt fra rundt 68 personer i 2010 til 149 personer i 2021. Flere av disse har lav funksjonsevne og vil trolig utgjøre en sikkerhetsrisiko for omverdenen i uoverskuelig fremtid. Det betyr at det vil bli mer press på ordningen fremover. Vi må ta tak i dette snarest, og derfor har Høyre fremmet forslag i Stortinget om å be regjeringene skrote ordningen og se på alternativer.

Det handler dels om å gi innsatte et verdig liv med behandling og trygge rammer. Men viktigst av alt, handler det om å trygge befolkningen, og forhindre nye overgrep og andre former kriminalitet.