Kriminalomsorgen trenger en rehabilitert politikk

Livslange prøveløslatelser er svindyre og meningsløse. Men det er også dagens politiske praksis der kommunene produserer morgendagens kriminelle gjennom å rasere forebyggende helsetjenester og barnevernets budsjetter.

TV2s avsløringer om at særdeles farlige fanger kan ende opp i livslang prøveløslatelse har skapt reaksjoner fra et bredt politisk spekter. I realiteten har ordningen endt opp som svindyre singel-fengsler, uten mål og mening. Ikke sånn å forstå at det er meningsløst å jobbe mot rehabilitering, en gradvis tilpasning til lovlydig frihet. Dette er et viktig prinsipp i kriminalomsorgen samtidig som allmenheten skal beskyttes.

Rehabilitering koster, derfor er kriminalomsorg dyrt. «Det koster å være en god rettsstat» uttaler justisminister Emilie Enger Mehl (Sp) til TV 2. Problemet er at dagens ordning, der noen farlige draps- og overgrepsdømte holdes under kontinuerlig oppsyn, har kostet en drøy milliard siden 2002. En ordning som aldri har vært evaluert.

Dette mener også justisministeren er problematisk og en gjennomgang skal på bordet i departementet. Samtidig vekker saken noen større prinsipielle spørsmål rundt hele omsorgs- og kriminalsektoren. Sammenhenger som bør forplikte til politiske grep basert på fagkunnskap.

For det første er dagens praksis, der for eksempel en farlig pedofil har levd under døgnoppfulgt prøveløslatelse i 22 år, lovstridig. Forsker Berit Johnsen opplyser at prøveløslatelse ikke skal vare mer enn fem år og at disse kriteriene må være tilstede: «…det må foreligge en reell mulighet for at den forvaringsdømte i løpet av prøvetiden kan meste et liv i frihet for at et slikt prøveløslatningsprosjekt kan være aktuelt»

Flere av sakene handler om lovbrytere med psykisk utviklingshemning, det råder tvil om disse noen gang vil kunne leve fritt uten å utgjøre en alvorlig trussel. Avsløringene viser at ingen tar ansvar for å evaluere og stoppe opplegg som ikke fungerer etter fem år.

Personlige livstidsfengsler er dermed etablert helt utenom politiske intensjoner og faglige analyser. Rettspsykiater Randi Rosenquist, som har bred erfaring i behandling og vurdering av de farligste fangene, er kritisk til hele opplegget. Hun mener at å sette psykisk utviklingshemmede og psykisk syke, som har fått dårlig oppfølging av både barnevern, BUP og kommunen i livsvarig fengsel er dypt problematisk.

Fagfolk peker altså på sammenhengen mellom tidlig samfunnssvikt og alvorlig kriminalitet. Derfor må omsorgs og fengselsvesenet evalueres samlet og rådene om å prioritere tidlig innsats må følges. Nok penger må settes av til at sårbare barn fanges opp og følges tett. Det vil si å styrke helsestasjon og skolehelsetjeneste. Sørge for nok fagfolk og ressurser i barnevern, BUP og de kommunale psykiatriske førstelinjetjenestene.

Forebygging og tidlig intervenering er alltid billigere enn å slukke brannen som har kommet ut av kontroll. Samtidig vet vi at kommunene stadig skjærer ned på helse og sosialtjenestene. På lokalt plan har vi sett helsestasjoner og barnevern som presses i den grad at idealistene som blir i stillingene, til tross for lav lønn og en ignorant arbeidsgiver, ender i langvarige sykemeldinger og tvinges ut av yrket. I perioder har skolehelsetjenesten kollapset hos verstingene.

Samtidig har samfunnet brukt en milliard i den motsatte enden av tragedien. Konsekvenser av tidlig omsorgssvikt fra det offentlige, om vi skal tro en av landets fremste rettspsykiatere. Pengebruken sier samtidig alt om at midlene som skrelles fra de sårbare barna, egentlig finnes.

Når justisministeren evaluerer ordningen er det rimelig å forvente at opplegget med prøveløslatelser strammes inn. Samtidig bør man få på plass en «individuell plan» for rehabilitering i kriminalomsorgen, lik ordningen en pasient har krav på. Der en koordinator har det overordnede ansvaret for at ulike etater samarbeider, evaluerer og målbevisst følger opp.

Prøveløslatelser som krever tett oppfølging skal ikke driftes utover fem år. Om livslangt tilsyn er nødvendig må det etableres egnede institusjoner som ivaretar både samfunnet og den psykisk utviklingshemmede eller psykisk syke. Det er et politisk ansvar å reversere den mislykkede nedbyggingen av psykiatriske avdelinger og PU-boliger som egentlig trengs.

Den viktigste utfordringen justisdepartementet og resten av Stortinget står ovenfor, er å ta grep ved rota. Finne ut hvordan kommunene skal tvinges til å prioritere helse, omsorg og forbyggende tjenester for sine mest sårbare innbyggere. Det betyr i praksis færre populistiske næringsinvesteringer og konsulentbyråer som overbetales for å skrelle allerede anorektiske helsebudsjett.

Kriminalomsorgen trenger en politisk rehabilitering der fagfolkenes innspill tas alvorlig.