Nordområdesatsingen: Er mulighetene støre nå?

«Utfordringene i nord er store, men mulighetene er større», sa statsminister Jonas Gahr Støre under sin etterlengtede nordområdetale på Universitetet i Tromsø torsdag. Det er fristende å si at mulighetene er «Støre», for det skal mye kraft og standhaftighet til for å motvirke kreftene som marginaliserer nordområdene. En slik personlig kraft har Støre vist før, men kan han gjøre det igjen?

Det er mange som mener at den forrige nordområdesatsingen som Støre sto for var mer rik på ord enn handling. Det er jeg ikke enig i. Problemet var bare at handlingene ikke var så synlige for befolkningen, den var synlig i storpolitikken og ute i havet. Avtalen om grenselinjen med Russland var en gigantisk gevinst, etter 40 års kamp.

Jeg var til stede på forrige tale også, i 2005. Stemningen og optimismen i etterkant var elektrisk, og i årene som fulgte kunne man gå på nordområdekonferanser over hele landet, alle skulle nordover, alle hadde en plan. Departementene jobbet på tvers, og det fantes ikke en eneste ambassade hvor det ikke stod «nordområdene» over døra.

I nord ble det full fart på en rekke områder, og det kom nordområdesenter i Bodø, vi fikk FRAM-senteret i Tromsø, vi fikk forskningsskipet Kronprins Haakon, og det ble fart i Arctic Frontiers, Kirkeneskonferansen, Barentshav-konferansen, High North Dialogue i Bodø, alle med sterke, faste innslag fra regjeringen. Arktisk råd gikk fra supperåd til superviktig råd.

Etter det kom åtte år med borgerlig regjering, og det gikk med nord som med asylsøkerne, vi havnet utenfor gullstolen. I Granavolden-plattformen til Solberg sa man seg tilfreds med en videreføring av linjene i nordområdepolitikken, og de tidligere lovnadene om «Norges viktigste strategiske satsingsområde» ble erstattet med «ansvarsområde», og begrenset til forsvarspolitikken.

Støre har med andre ord mye å gjøre når han både skal gjenopplive åtte års dvale, og i tillegg løfte sin regjering opp til samme nivå som i perioden 2005-13. Og det manglet ikke på ambisjoner i torsdagens tale. Han brettet ikke akkurat opp ermene, og slipset hang på, men han kastet jakken, og bega seg ut på en 45 minutter lang punktvis erklæring om hva som nå skal skje.

Oppsummert handler det hele om en ny giv; for folk, for næringsliv, og i sikkerhetspolitikken. Støre vil lage et nytt veikart for nordområdepolitikken som ikke handler om distriktspolitikk, men et nasjonalt veikart — fordi nordområdene er et anliggende av nasjonal, strategisk karakter. Det er med andre ord ikke et lokalt problem at Øst-Finnmark tømmes for folk, heretter er det et nasjonalt problem.

I tillegg til at det åpenbart skal tas grep på befolkningssiden, erklærte han en satsing på grønn omstilling — ja, han sa vel egentlig at nordområdene skulle bli et senter for grønn omstilling, altså for ren energi og alle løsninger som trengs for den fossilfrie virkelighet. Han inviterte private kapitalinteresser med på laget — Staten skal utløse og risikoavlaste, ikke nødvendigvis eie og drive.

Investeringene skal gis en forsikring, i form av en forsterket sikkerhetspolitikk der dialog og samkvem med Russland fortsatt skal gjelde, men der Norge viser fasthet og tydelighet i forsvaret av vårt eget territorium. Også her kommer befolkningsproblemet inn — noe av det aller viktigste vi kan gjøre i sikkerhetspolitikken er faktisk å bebo og benytte områdene vi besitter.

Om jeg skal være litt streng vil jeg anføre at det var overraskende for trente taleører å høre en briljant språkmann som Støre holde en såpass rotete tale. Først var det tre punkt, så kom det fire nye, og tror du sannelig ikke det kom fem til etter det. Man kan nesten lure på om det var så lurt å si nei til statlig bruk av kommunikasjonseksperter likevel? Nåvel — detaljer.

Mer alvorlig vil jeg si at mangelen på referanser til kulturlivet var. Støre snakket mye om viktigheten av trivsel, men jeg legger til grunn at både han og Anette Trettebergstuen har tanker om kulturlivets betydning for samfunn og utvikling som går utover trivselsfaktoren. Ingen har betalt en høyere pris under koronakrisen enn kulturnæringen, de hadde trengt å bli sett.

Jeg mener det likevel er grunn til optimisme etter Støres tale; for det han sa, og for den han er. Det fins fortsatt ingen politikere som i sterkere grad har tatt eierskap til nord, og det er grunn til å tro at han vil gå langt for å levere, også denne gangen. Men en svale gjør ingen sommer, alt vil avhenge av at han får laget til å virke, og at nord igjen blir et nasjonalt anliggende for flere enn regjeringen.

I så måte fikk vi en pekepinn på utfordringene, for riksavisen VG viet ikke talen om Norges viktigste strategiske satsingsområde en eneste bokstav, de var opptatt av om han hadde vært 80 eller 110 cm fra Jarle Aarbakke da de snakket på en pub i går. Det var visst 80.

Det er langt, dette landet.