20. april, 50 år etter at homoloven ble opphevet, kom statsminister Jonas Gahr Støre med en beklagelse om den urett som vi som nasjon har utført mot normale mennesker med en annen legning.
Ved Kong Haralds tale ved partisanbautaen i Kiberg 3. august 1992 sa kongen følgende: «Det kan være smertelig å se historien i et annet lys». Kongens unnskyldning kom 36 år etter at boken med tittelen «Moskva kjenner ingen tårer» kom ut. Historien forteller om Osvald Harjo som rømte fra tysk fangenskap og til Sovjet, der han for sin krigsinnsats ble straffet med 13 års slavearbeid.
Etter krigen fikk ikke folk som hadde deltatt i krigshandlinger på russisk side noe heder, heller tvert imot. Krigsinnsatsen fra menneskene rundt Varangerfjorden mot nazismen var så stor at Kiberg ble kaldt «littjemoskva».
I Norge har vi heldigvis en konge som er konge for alle landets menneskegrupper. I 1997 beklaget kongen på nytt behandlingen det samiske folket var påført i fornorskingsprosessen. 20 år senere under markeringen av samefolkets dag i Trondheim gikk statsminister Erna Solberg langt på vei i samme retning. Solberg omtalte fornorskingspolitikken, som ble vedlikeholdt fra 1700-tallet og helt frem til moderne tid, som et sort kapittel i Norges historie.
Hvem er det som en gang i fremtiden som skal be om unnskyldning for alle overgrepene som barnevernet og norske domstoler har utført?
Svært mange mennesker ser det groteske i hvordan enkeltgrupper av barn og foreldre er blitt behandlet i vårt tilsynelatende demokratiske, fredelige menneskerettighets-respekterende velferdssamfunn. Dette gjelder for eksempel hvordan barn er blitt behandlet i barnehjem, på oppdragelsesanstalter, Bastøy, Bjerktun. Men uhyggelig få er villige til å tenke tanken, at dette faktisk fortsetter hele tiden, og er i full flor i våre dager.
Norge har nå nærmere 20 dommer mot seg fra Den Europeiske Menneskerettsdomstol (EMD) for brudd på menneskerettigheter i barnevernsaker, uten at verken storting eller regjering bryr seg, langt mindre riksadvokat og justisdepartement. Pådømte saker fra EMD er bare litt av snøfnuggene som er på toppen av isfjellet i urettvise barnevernsdommer som blir avhendet i Norge.
Grunnlaget for å igangsette slike urettvise domsavgjørelser kommer mange steds fra. Når den ene offentlige etaten ikke strekker til, så misbrukes den andre. Problemer på skolen, manglende lovpålagte oppfølginger fra skolen, som skolen ikke evner å realisere, ender med en bekymringsmelding til barnevernet – se boken «Merket» av Liss-Merethe Hermansen. Eller boken «Med makt til å krenke» av Randi Haugland. Boken «Prosessen mot Svanhild» er et klassisk eksempel på Kafka-kultur. Boka er skrevet av Aage G. Sivertsen. Det er skrevet enormt mye om galskap og overgrep utført av barnevernet, og godkjent av et dysfunksjonelt rettssystem.
Vi vet at innenfor den menneskegruppen som statsminister Støre nå har bedt, på vegne av den norske stat, om unnskyldning til, så topper denne gruppen selvmordstatistikken. Når det gjelder selvmord blant barn og foreldre som uforskyldt havner under barnevernets prosesser, så er dødsstatistikken så graverende at statistikker ikke lenger blir offentliggjort.
Hvem er det som en gang i fremtiden som skal be om unnskyldning for alle overgrepene som barnevernet og norske domstoler har utført? Det blir sikkert ikke en barnevernsleder som ikke har utført jobben sin med å foreta en forundersøkelse av en innkommet bekymringsmelding.
Om noen år må sikker en konge med navnet Haakon be om unnskyldning for overgrep utført av det norske barnevern og rettsystemet, mot norske og utenlandske borgere med borett i Norge. Samtidig som han i sitt stille sinn tenker: Jeg er konge i et land som styres av dysfunksjonelle politikere og byråkrater, der grådigheten og selvgodheten overgår det meste.