Ina Gravem Johansens «Synspunkt» (Folkebladet fredag) går på ære og anstendighet løs. Slik bør ikke en kommentator få holde på. Jeg har ikke lett for å bli fornærmet, men det er tydelig at hennes kommentar nettopp er ment å fornærme.

Som gammel journalist mener jeg at en redaktør noen ganger bør sende innlegg i retur. Det hadde nok være best for Ina Gravem Johansen om det hadde skjedd.

Skribenten hadde ikke trengt å ramme seg inn i sin egne fantasiverden om andre menneskers grusomme motiver, og spre disse alt hun evner gjennom Folkebladet. Hun kunne ha spurt, som er normalt å gjøre, hvis man ønsker å bli klokere. Jeg skal derfor forklare leserne sannheten, for det var jeg som fremmet forslaget.

Det var jeg personlig som forslo for styret i Sjømatklyngen Senja at vi i fellesskap i møte med den menneskelige katastrofe som nå rammer det ukrainske folket, skulle minne myndighetene om det vi i Sjømatklyngen Senja er meget dyktige til: Gi folk arbeid, muligheter til å tjene penger, oppnå faglig utvikling og bygge opp sine rettigheter i Norge — også selv om de ikke har verken kunnskaper i norsk, norske papirer og helt mangler erfaring fra norsk arbeidsliv.

Enda bedre er det selvsagt om de har faglig kompetanse å bygge på, da vil de kunne bygge et fremtidig arbeidsforhold på sin egen faglige trygghet og stolthet. Det ville rett og slett være flott for flyktninger som kan ha mistet nesten alt. Alle, alle faglige instanser, er faktisk enige i det vi skriver: Arbeid er et viktig velferdsgode for flyktninger. Gravem Johansen utelater dette.

Senja er velsignet av en rekke sjømatvirksomheter som holder meget høy standard i kvalitet, og er meget ordentlige og ryddige arbeidsgivere. Flere av dem har fortjent renomè som forgangsbedrifter av rang og gode tilretteleggere og pådrivere for faglig utvikling. En stolt og langsiktig og avansert næring. En pryd for landsdelen.

Hvis dere ser muligheter for å hjelpe flyktninger med muligheter for ærlig arbeid og inntekt, så gjør det! Ukrainere vil være begeistret

Jeg ble stolt og rørt over at styret i Sjømatklyngen Senja støttet mitt forslag om at vi skulle strekke ut en hånd. Fra faglig hold på mottakersiden, av folk som sitter med ansvaret for hvordan kanskje titusener av flyktninger skal hjelpes til en ny fremtid i vår land, har vi fått takk.

Ina Gravem Johansen har ikke vært i kontakt med meg om hva som motiverte mitt forslag om denne henvendelsen. I stedet resonnerer hun fritt i sin egen fantasiverden. Hun slår om seg med ordene «Kynisk. Usmaklig. Næringsnytte av ofre i krig». Det er jo nesten så man ikke tror hva man leser.

Gravem Johansens påstand om at Sjømatklyngen Senja «kjører en massiv rekrutteringskampanje» er jo direkte usann, og avisen burde derfor ikke spre den. Avisen kan dementere.

Hadde skribenten spurt ville hun fått vite at jeg personlig har vært dypt engasjert i spørsmål om flyktninger og migrasjon, om utviklingshjelp og integrering og antirasistisk arbeid — i nærmere 50 år.

Mitt engasjement i dette har sin dypere og høyst personlige årsak i andre verdenskrig. Nær samtlige i min slekt ble tvangsfordrevet av fienden fra sitt bruk og sin buskap og sine hjem, under krigen. Deres hjemsteder ble fullstendig utslettet. Mange hadde vurdert flukt og noen flyktet til utlandet. Mine foreldre mistet 11 av sine nære i krigen, de fleste av dem døde av en kule eller en torpedo.

Motstanden mot okkupanten var sterk, og 19 familiemedlemmer satt i tysk fangenskap. Min far var soldat på grensevakt da Sovjet overfalt Finland i 1939, der fortvilte finner strømmet flyktende over grensen i Pasvik. Senere var han soldat i Narvik, der broren ble drept av tysk ild, aktiv i motstandsarbeid og sabotasje og satt i dødsleir i Tyskland under grufulle forhold, og på eldre dager preget av sine opplevelser som ung mann.

Derfor har jeg alltid hatt personlig dyp og sterk empati for alle som må kjempe eller må flykte, som ukrainere i våre dager, i vårt eget nærområde. Å bistå flyktninger har derfor for meg personlig alltid vært et spørsmål om ære og anstendighet. Da er det drøy kost å lese hva Folkebladet lar trykke.

Det er enda ikke fem år siden jeg selv besøkte Ukraina. Jeg besøkte Kyiv, Vinnitsjia, åstedet for massakre på tusenvis av sivile, ruinene etter Hitlers kommandohovedkvarter og Tsjernobyl. På returen besøkte jeg det jødiske minnemuseet i Riga. Som jeg har besøkt gravlunden over folkemordet i Rwanda. Og flere ganger besøkt nazistiske konsentrasjonsleire, og Mandelas fengselscelle på Robben Island.

Ina Gravem Johansen erklærer at jeg er kynisk. Nei, jeg er ikke det. Men jeg er ganske himmelfallen over hvor liten dybde hun viser som skribent.

Antirasisme fikk jeg inn med morsmelka. Og jeg er dessuten stolt over både min kvenske og min samiske, og norske slekt. Jeg har jobbet med internasjonalt utviklingsarbeid i flere år, også i NORAD, og jeg har flere år hatt tillitsverv i diakonal virksomhet. Jeg har det meste av mitt voksne liv vært fast månedlig giver til en bistandsorganisasjon. Jeg har vært med i antirasistisk arbeid i flere tiår. Jeg har besøkt 34 utviklingsland, noen av dem flere ganger — både profesjonelt og privat.

Jeg har besøkt slumstrøk i Zimbabwe og Ghana, vandret blant tiggere i Dar es Salaam og Addis Abeba, sett fattigdommen på landsbygda og i Johannesburg, Lusaka, Mumbay, Lima og Colombo.

Av personlig engasjement fikk jeg oppgaven å sitte i kontaktutvalget mellom innvandrerne og myndighetene, der en hovedutfordring nettopp er flyktninger og innvandrere som ikke kommer inn i arbeidslivet og derfor mister de muligheter til personlig utvikling, rettigheter og inntekter som arbeidslivet gir.

Det er nå 30 år siden jeg gjennom å godsnakke med en lokal bedriftsleder fikk ordnet det slik at to nyankomne flyktninger fra Sri Lanka som jeg hadde blitt kjent med gjennom KFUM/KFUK-miljøet i Hammerfest kunne få jobb i sesongen, selv om ingen av dem snakket ett ord norsk, ingen hadde relevant erfaring og ingen referanser å vise til. Jeg merket at bak den usikre starten i et helt nytt land, sto det to fine ungdommer med nysgjerrighet og lærvilje, arbeidslyst og energi.

Det ble inngangsporten for begge til faste jobber og god integrering, boligkjøp og selvhjulpenhet. Den ene får jeg fortsatt hilsen fra til jul. Han har flere år på rad blitt kåret til «employee of the year» i den store virksomheten i Oslo der han i dag jobber. Jeg ønsker at flere flyktninger skal få samme muligheten. Det gjør meg idealistisk, ikke kynisk!

Også min egen ektefelle har nytt godt av sjømatbedriftenes solide erfaring og gode tilrettelegging. Uten å kunne verken norsk eller engelsk eller å ha noen arbeidsrelevant referanse eller kompetanse, tok Br. Karlsen sjansen på en ansettelse. En flott start i å bygge egen inntekt, erfaring og rettigheter.

Til alle arbeidsgivere i dette landet: Dere må ikke legge vekt på noe av det Ina Gravem Johansen skriver. Hvis dere ser muligheter for å hjelpe flyktninger med muligheter for ærlig arbeid og inntekt, så gjør det! Ukrainere vil være begeistret. Du som er arbeidsgiver kan utgjøre en stor forskjell i et menneskes liv.

Ulikt Ina Gravem Johansen tyr jeg ikke til karakteristikker. Når enhver leser skjønner at det ikke finnes noe grunnlag for de karakteristikker og fornærmelser hun slynger om seg med, så er det hun selv og bladet hun skriver for som rammes. Men hun kan beklage.