Har vi demokrati i Norge?

I Kunnskapsforlagets blå fremmedordbok finner en blant annet følgende om ordet demokrati: «Politisk styresett som hevder åndsfrihet, respekt for mindretallets rett og toleranse overfor andres meninger». Men er vi der i ordets rette forstand, eller er det bare fine ord og talemåter?

Svaret på det er et klart nei. Her er det flertallet som rår, og flertallet finner vi i byene våre. Der finner vi velgerne til våre sentrale politikere som bestemmer hva som skal være lov og hva som skal være galt. La oss se litt på noe av det som er blitt direkte negative resultater av den politiske effekten av deres styring.

Norge er et smalt og langstrakt land som krever god kommunikasjon i form av båt, bil og jernbane fra Oslo til Kirkenes. Båtforbindelsen er god, og vi håper at hurtigruta Bergen/Kirkenes får lov til å fortsette sin virksomhet som før. Takket være Widerøe flyselskap har vi hatt stabil flyforbindelse også i de mindre byer og steder i Troms og Finnmark. Men nå har Widerøe fått lov til å flytte fagfolkene på de små flyplassene til Bodø til å styre de viktigste oppgavene på de mindre flyplassene via radio og TV.

Dette er tap av arbeidsplasser som krever høyere utdanning. Det har følgende negative virkning: 1. Det betyr at det er dårligere mulighet for unge med høyere utdanning fra distriktene om å få arbeid nært sitt heimsted. 2. Fagpersoner som kommer fra andre steder av landet har vist seg å være gode ambassadører for både folk og natur i disse mindre kjente stedene i landet vårt..

I vår nordlige del av landet har vi rik erfaring fra dette gjennom Høyres sentralisering av offentlige tjenester gjennom flere år. Der mistet mange små kommuner sin administrasjon, og flere viktige arbeidsoppgaver ble flyttet fra kommuneadministrasjon til fylket eller en større by. Den negative effekten av disse handlingene har aldri vært tema. Men det tapper distriktene for menneskelig ressurser på samme måte som ved automatisering av tjenestene på de små flyplassene i nord.

Og nå er vi for lengst kommet dit ar de store byene trenger større både innfartsårer og utfartsårer fordi innbyggertallet og arbeidstilbudene er blitt så stor. Fra for flere år tilbake begynte utbyggingen av vei og jernbane i omgivelsene til vår hovedstad. Nå er det skrikende behov for ny og utvidet innfartsvei til Bergen. I tillegg ga staten støtte til videre utvikling av industri og andre arbeidsplasser. Men så hadde staten heldigvis penger nok til ei stor investering i Nordland.

Men den gikk ikke til å gjøre riksveien, den eneste veien direkte fra Oslo til Kirkenes, fergefri i Nordland. Pengene gikk i stedet til ny flyplass i Bodø, slik at byen Bodø kunne bruke den gamle flyplassen til utvidet boareal. Så var det igjen stopp. Men så skjedde det dødsulykke på veien inn til Tromsø by. Med høy røst fra ordføreren fikk vår nordlige hovedstad fullført resten av sin adkomstvei med midtskille og utbedring av veibredde. Litt til irritasjon for folk flest som sjelden har vist sin omtanke for sitt omland.

Men så kommer vi til det andre problemet med hovedveien Oslo/Kirkenes, som er Kvænangsfjellet der veien har vært stengt flere ganger av snøskred om vinteren. Dette har ført til en nødvendig omkjøring på flere mil gjennom Finland. Veivesenet fant det nødvendig med fire tunneler gjennom Kvænangsfjellet. Men det ble for dyrt for staten. Det ble i stedet bygd bare tre tunneler og med minste lovlig bredde for riksvei. Det innebærer fortsatt fare for snøskred.

Nå lever vi og håper det beste. I stedet er vi rasende over å høre at man i sør som trenger mer strøm, ikke vil plassere vindmøller i sin egen nærhet. De har i stedet lovt den kommunen i Finnmark som står som eier av en aktuell del av Finnmarksvidda flere millioner i inntekt for å gi rett til oppføring av vindmøller der. Kommunen sier ja til dette. Mens reindriftsamer som har brukt dette område fra gammel tid, sier nei. Det ligger an til en nya aksjon i Finnmark lik den i Alta — (elva skal leve). Det hele er en skammelig handling både for de som ønsker å bygge og kommunen som sier ja.

Fra historisk tid har bumenn, samer og kvener bodd og levd og hatt har sitt levebrød i Norge. Bosetninga har vært tettest langs kysten der levebrødet særlig tidligere i hovedsak har vært i kombinasjon jordbruk og fiske. Finnmarksvidda har i særlig grad vært samenes «rike» for utøving av sin reindrift. Men hva har skjedd gjennom det vi kaller utvikling? Med bakgrunn i den industrielle revolusjonen og med våre politikeres styring har vi fått en fullstendig rasering av det gamle bosettingsmønsteret.

Det begynte for 70 år siden med politikernes krav om helårsdrift på sjøen langs vår lange kyst. Det ble bevilget penger fra staten til kondemneringsbidrag for båter der eierne drev med kombinasjon jordbruk og fiske. Og det gjaldt alle som bodde inne i fjordene langs hele den nordlige kysten, der gårdsbrukene var for små til å fø hele familien.

Dette sammen med kampen om likestilling der kvinner ville ha utdanning i stedet for «bare å være budeie og hjemmeværende husmor.» Det innbar avvikling også av de små gårdsbrukene og fraflytting fra bostedene. Men våre sentrale politikere tok ikke ansvar for effekten av dette ved å legge til rette for videre alternativ næringsutvikling i distriktene.

Fordi Norge er et land rikt på naturressurser både i sjøen og på land, ble landet vårt interessant for mennesker med penger og ideer til ulike typer industri. Hvorfor valgte så godt som alle å gjennomføre sine ideer i de største byene våre? Som for øvrig nesten alle fantes godt sør om polarsirkelen. Jo, fordi på disse stedene var det bedre utbygd kommunikasjonsmuligheter både på sjø og land.

Dette var viktig både for å få råstoffer inn til fabrikker og ferdigvarer ut. Det fantes sikkert også flere mulige arbeidstakere med teoretisk og faglig bakgrunn. Det samme gjaldt nok også for både administrasjon og den politiske styringen i byen.

Hvordan har vi det i dag? Det er befolkningen i de store byene, og da særlig sør for polarsirkelen, som også utgjør flertall i alle våre høyeste styringsorgan. De bruker sitt flertall til positive vedtak til beste for de store byene. Det er til å forstå, for det er der deres fleste velgere bor.

Men vi i resten av landet klager og vil ha penger til arbeidstilbud for oss og våre etterkommere. Og vi krever at våre «bypolitikere» nå tar ansvar for utbygging og vedlikehold av hele landet, og ikke bare de store byene. Det er derfor vi må vise til formulering om demokrati også sier: «Respekt for mindretallets rett og toleranse overfor andres meninger.

PS: Redaksjonen har fått følgende korrigering fra Widerøe:

Leser et leserinnlegg i dagens papirutgave hvorpå forfatter skriver: «Men nå har Widerøe fått lov til å flytte fagfolkene på de små flyplassene til Bodø til å styre de viktigste oppgavene på de mindre flyplassene via radio og TV.»

Dette stemmer ikke. Widerøe har ikke flyttet fagfolk fra mindre lufthavner til Bodø. Avinor, derimot, har erstattet tårntjenestene på utvalgte mindre lufthavner med deres nyetablerte Remote Tower sentral i Bodø. Der betjenes tårntjenesten sentralt av flyveledere ved hjelp av flere kamera, skjermer og andre sensorer.

Med vennlig hilsen

Catharina Solli Kommunikasjonssjef / PR & Media Manager Widerøe AS