Da Senjas rådmann Hogne Eidissen og leder av helse og omsorg, Martin Ness, presenterte fremtidsplanene for eldreomsorgen overdøvet «desentralisering» det viktigste punktet. Nemlig «forsvarlighet».
Rådmannen ville komme bedre fra det nå, enn da den utskjelte PWC-rapporten ble presentert i forrige runde. Altså om hvordan spare penger i eldreomsorgen gjennom nedstegning og sentralisering, det fungerte som bensin på kravet om å løsrive Berg og Torsken fra storkommunen.
Hvorvidt denne rapporten vil dempe forbannelsen over manglende folkestyre og brutte valgløfter om å oppløse tvangssammenslåinger, gjenstår å se. Uansett druknet hovedspørsmålet, nemlig hvordan møte pleietrengendes rett til et forsvarlig tilbud.
350 millioner skal brukes på ombygging og nybygg av lokalitetene på Skaland, Sifjord, Rossfjord og Finnsnes. Fint, for det er et prekært behov for å oppgradere bygningene, arbeidsforholdene og boligstandarden. Men noe skurrer. For driftskostnadene skal ned, selv om de gamle og syke blir flere og dårligere.
At tilbudene også skal finnes i distriktene bør være en selvfølge
«Trenden» i eldreomsorgen er å forskyve fokus fra institusjon til hjemmet, for folk vil jo helst bo heime, sier Ness. Men for en som har erfart noen runder som pårørende til eldre og alvorlig syke i Senja, virker scenarioet som beskrives ganske overfladisk. Rett og slett provoserende.
I korte trekk foreslås det å redusere sykehjemsplassene fra 172 til 117. Samtidig skal HDO (heldøgns omsorgsboliger) økes fra 35 til 111. Sistnevnte er billigere å drifte fordi dette er boligkomplekser med noe personal tilgjengelig, men ikke den tettheten og spesialiteten som kreves for sykehjem. HDO er nivået under sykehjemsplass i pleiebehov. I sin begeistrede presentasjon hevder rådmannen at selv om det er ventelister på sykehjemsplassene i kommunen, finnes det egentlig for mange fordi vi det egentlig trenger er flere HDO-plasser og en styrket hjemmetjeneste.
Når man som pårørende fortvilt prøver navigere i rettigheter og tilbud, snakker man også med andre pårørende. At det verserer en del erfaringer som prosjektgruppa ikke har tatt hensyn til er klart. Selv om dette med at hjemmetjenesten må styrkes stemmer. Flere distrikt mangler natt-tjeneste, i ferier og helger kan man få beskjed om at de ikke har kapasitet og folk til å møte brukernes behov, særlig ved forverring av tilstand.
Når man viser til at brukerne har krav på forsvarlig helsehjelp henvises det til fastlegen, som viser tilbake til hjemmetjenesten. Når situasjonen blir uforsvarlig trygler man legen om å søke sykehjemsplass, men svaret er: «Ja behovet er der, men for å få sykehjemsplass her må man være døende. Det er ingenting vi kan gjøre før situasjonen er beviselig uforsvarlig.»
Man skal altså akseptere å vente på at den eldre faller og knekker lårhals, rygg eller nakke. Blir funnet i hjelpeløs tilstand, gang på gang. Eller når et nivå av demens som resulterer i husbrann, utagering eller alvorlig selvskading. Uverdige hygieniske forhold, det å nesten fryse eller tørste i hjel gjør lite inntrykk. Terskelen for å komme på ventelisten av sykehjemsplass er så høy at loven brytes systematisk.
For det er kommunen som plikter å skaffe til veie nok sykehjemsplasser, mens helsepersonell er pliktig til å søke inn pasientene når behovet melder seg. I praksis er de spesialiserte sykehjemsplassene så mangelvare, allerede i dag, at også legene tvinges inn i et juridisk uføre når de må prioritere så brutalt.
HDO er det etter min erfaring langt lettere å få. Men disse erstatter altså ikke sykehjem, som dekker et mer spesialisert pleiebehov. Pasientombud Runar Finnvåg har også advart tydelig mot dette Senja nå prøver på. Til fagbladet Sykepleien sier han at pasientrettighetene ofres for festtaler om at «hjemmebaserte tjenester» er i vinden. Egentlig handler det om å spare penger og svikte de mest hjelpetrengende som nektes det tilbudet de trenger og har krav på.
Eldre, syke og pleietrengende er ikke en pasientgruppe med store ressurser til å kjempe for egen sak. Noen vet heller ikke sitt eget beste. Ønsket om å bo hjemme blir i noen tilfeller uforsvarlig praksis. Bare om eldre møter det riktige nivået av hjelp og omsorg, gjennom hele forløpet, kan alderdommen bli et verdig kapittel.
Selv om bedre oppfølging av de som kan bo hjemme er en bra ting, er den politiske troen på lettvinte og billige løsninger et stort helseproblem. Tendensen er at spesialiserte døgnplasser reduseres. Særlig psykiatri og eldreomsorg er utsatt for en naiv argumentasjon om at enklere løsninger holder for langt flere enn det som er realiteten.
Kompetanseflukten fra helsektoren stoppes bare av bedre lønn, fornuftige stillingsprosenter og nok fagfolk på jobb. En forsvarlig tjeneste krever stødige og tilstrekkelige ressurser både i hjemmetjeneste, HDO og sykehjem. Det koster.
At tilbudene også skal finnes i distriktene bør være en selvfølge. Ikke en gladsak som drar fokus bort fra trender som tåkelegger kommunenes lovpålagte plikt: Å etablere nok sykehjemsplasser.