* 8. juni publiserte Folkebladet leserinnlegget «Jeg trodde Nav var for de «syke, svake og blakke»» — skrevet av Folkebladets frilansjournalist Petter Egge, om hans møte med Nav-systemet etter pandemien. Innlegget skapte voldsomt engasjement. Her er neste kapittel i historien, publisert på Egges Facebook-konto nylig:

OK – da har Nav bestemt seg, for de som måtte lure på det.

Nav er som syvende far i huset og stigespillet på en gang. Som kunde er du på evig søken etter den rette far i huset, mens de ansatte kaster terning i stigespillet om ditt liv. Nå ser det ut som jeg endelig har møtt den virkelige far i huset, som heter Nav klageinstans, og terningen har blitt rullet for siste gang; rykk tilbake til start. Oversatt til det virkelige livet, betyr det «tøm kontoen, og start helt på nytt.»

Etter min runde med telefoner, brev og forsøk på fysisk oppmøte, har Nav altså bestemt seg for å holde på sitt — jeg hadde ikke krav på ett rødt øre av pengene jeg har fått igjennom pandemien, og jeg burde ha skjønt det. Hvorfor? Fordi jeg tjente for lite! Jeg må da ærlig innrømme at jeg trodde denne tjenesten var nettopp for de som tjente lite — og derav hadde behov for støtte. På den annen side — ser man på Kurt Nilsen og hans like i min egen bransje, så har kanskje Nav et poeng — jeg burde skjønt at det var de som tjente mest som trengte støtte!

Som «noob» på regnskapsføring tjente jeg altså mindre enn jeg etter beste evne estimerte i søknaden — derfor må jeg altså betale pengene tilbake. Samtidig fikk jo både min kone og mange av mine kolleger langt mer økonomisk støtte enn meg igjennom hele pandemien, uten å ha møtt noe tilbakebetalingskrav — til tross for at vi var i akkurat samme situasjon. På hvilken måte kan det stemme at jeg, i motsetning til alle andre, likevel ikke hadde krav på et rødt øre når også jeg ble fratatt muligheten til å utøve mitt arbeid?! Nei, det er Nav litt enig i. Men pengene skulle i så fall kommet fra en annen ordning.

Jeg skulle ha søkt på den samme ordningen som min kone — noe jeg først gjorde, men fikk avslag på. Det var på Navs egen anbefaling at jeg dermed søkte kompensasjon for selvstendig næringsdrivende — som jeg fikk godkjent. Nav er derfor litt enig i at det kan ha vært bittelitt deres egen feil at jeg endte opp med å få akkurat disse pengene. De lar meg derfor «slippe unna» med å betale tilbake halve beløpet, altså 50.000, og «kan sikkert være greie med en nedbetalingsplan»...

Kanskje skulle jeg da være fornøyd? Si takk for velviljen, og være glad jeg slapp så billig unna? Men vent nå litt — hvis Nav er enig i at det i det hele tatt er litt deres egen feil, hvorfor skal jeg da betale noe overhodet? For ordens skyld — hadde jeg heller fått støtte fra samme ordning som min kone, hvilket følger logisk av Navs egen dom, ville jeg endt opp med å få 80.000 kroner mer i støtte — uten noe tilbakebetalingskrav. Strengt tatt er det vel da jeg som burde sende Nav en nedbetalingsplan?

I Navs egne regler heter det dessuten at kun det beløp som er i god behold når vedkommende (meg) blir kjent med feilen, kan kreves tilbake. I og med at pengene ble brukt til livsopphold, og langt fra holdt til det, var de selvsagt borte lenge før jeg første gang fikk brev om denne saken. Pengene kan derfor etter folketrygdloven egentlig ikke kreves tilbake. Dette velger Nav å se helt bort ifra.

Det skal bli en spennende øvelse å starte den dyreste mørketiden i manns minne med å tømme sparekontoen

Jeg har jobbet i hele sommer, mens det har strømmet inn snaps fra venner og kjente som koser seg med is, bading og ferie ulike steder i verden. Misforstå meg rett — som frilanser i kulturbransjen er jeg sjeleglad for endelig å ha masse jobb — men for hva? Å betale absolutt alt jeg har tjent rett inn i kassa til Nav? Nav skal få folk tilbake i arbeid, men er det én ting dette gjør, så er det å drepe absolutt all motivasjon til å arbeide. Systemet er en gang slik at skal jeg gi vekk alt jeg tjener, tjener jeg mer på å ligge på sofaen som arbeidsløs.

Nav er et velferdsgode, finansiert gjennom våre skattepenger. Jeg har vanligvis betalt min skatt med glede, nettopp fordi jeg har levd i den tro at det er gjennom ordninger som dette vi skal få tilbake når vi trenger det. Men nå må jeg si jeg stusser; jeg har nettopp betalt 16.000 kroner i forskuddsskatt for neste år, og 21.000 i restskatt for i fjor (delvis for pengene jeg fikk fra Nav, som jo selvsagt skal skattes av!) — og for hva? I hvert fall ikke for å få noe igjen — men altså for å få lov til å betale enda 50.000 til Skatteetaten, som jo er innkrever for Nav!

50.000 kroner er kanskje ikke så mye for mange — men dette begynner å handle om prinsipp. Etter det første mer humoristiske Facebook-innlegget mitt om denne saken har jeg fått så mange henvendelser fra andre med liknende eller verre historier, at jeg nesten føler et ansvar. Hvis jeg bøyer hodet og betaler, går jeg kanskje glipp av en mulighet til å kaste lys på at også veldig mange andre har mottatt slike urettferdige og kanskje ruinerende tilbakebetalingskrav av det som tross alt skulle være nødhjelp i en krisesituasjon.

Én ting er min egen sak, og hvem som har rett der. Kanskje burde jeg ha skjønt, og fortjener å betale tilbake. Helt uavhengig av det, handler dette derfor minst like mye om selve møtet med Nav, som i seg selv er verdt en egen oppvask. De utrolige historiene begynner å bli så mange at vi ikke kan være bekjent av å ha et slikt system i verdens beste velferdsstat.

Vi går en mørk høst i møte — det er usikre tider, prisene er skyhøye og rentene stiger. Mange klarer allerede ikke å få endene til å møtes, og matsentralen har større pågang en noensinne. Vi har også lagt bak oss en tid hvor mange (kanskje særlig i kulturbransjen) har lidd store økonomiske tap og altså allerede stiller i minus. Å møte høsten blir altså mer enn vanskelig nok — men hvordan i alle dager skal vi klare det hvis vi også først skal tømme bankkontoene våre til den sosiale redningstjenesten Nav?!

Jeg har klaget på vedtaket, og klaget igjen — men det er altså ingen flere fedre i huset å snakke med nå. I stigespillet om mitt liv har Nav altså sendt meg, og hvem vet hvor mange andre, helt tilbake til start i forkant av den mest økonomisk utfordrende høsten på lang tid. Det skal bli en spennende øvelse å starte den dyreste mørketiden i manns minne med å tømme sparekontoen.