Du er ikke bare enfoldig, men også flerfoldig, blei sagt til en — kanskje meint i dobbel betydning. Vi mennesker er ikke bare legemer. Om dette skreiv dikteren Henrik Wergeland: «Menneske, husk du er støv! Menneske, husk du er mer enn støv!»
I samband med bygging av Gisundbrua uttalte en ingeniør dette: En del av menneskeskjelettet er konstruert etter samme mønster som brua med dens buer. Han meinte sjølsagt ikke at brua blei «konstruert» først. Vi tenker ofte lite over det mesterverk kroppen er — eksempelvis skjelettet med sine kule- og hengsleledd koordinert med sener og muskler for bevegelser, hvordan hjertet, lunger fungerer sammen, hvordan øynene, ryggmargen og hjernen er verna og fungerer. Ikke rart at menneskeslekta til alle tider har fundert på hvem som var/er skaper, «konstruktør» .
I alt dette glømmer vi ikke de mange kjertlene i menneskekroppen — ikke minst de mange knytta til fordøyelseskanalen. Av alt det fantastiske her velger jeg å nevne noe om tårekjertlene — to små kjertler som ligger bak øvre øyelokk. De produserer ei væske som fukter, nærer hornhinna og beskytter mot bakterier og ytre påvirkninger. Utenom egen lærdom her har jeg som kilde forfatter, pastor Tomas Sjødin, Gøteborg og det han skriver i Vårt Land 14.01.23 om tårer og livsstil mot stress.
Sorg kurerer sorg. Bare ved å være i den, kommer vi gjennom den og får leve et godt liv videre
Han skriver at i min verden er ei kirke med tørre øyne en åndsfattig kirke. Gråten roer et urolig hjerte, senker blodtrykket, gir bedre helse, passer på at kroppen vår får etterlengta kvile. Noen forskere meiner at tårevæska inneholder byggematerialer som gir velvære og lindrer smerter og stresshormoner. Når gleden er som størst og sorgen vanskeligst, gis tårene som en gave, en nåde i flytende form.
Vi gråter ikke hvor som helst. Vi må kjenne oss trygge og heime for å våge å gråte. Kanskje det er derfor vi holder igjen med å gråte? Resultat: Det svir i øynene og verker i brystet. Vi kan og bør skape trygge rom for hverandre slik at vi ikke trenger å skjule tårer når det røyner på. Vi trenger et sted der vi kan slippe gråten fri, et rom der vi ikke trøster bort tårene, men trøster dem fram.
Sorg kurerer sorg. Bare ved å være i den, kommer vi gjennom den og får leve et godt liv videre. Sorg er ikke noe vi skal unngå. Det er et arbeid som skal gjøres noe med, vi må gjennom. Det betyr at vi ikke skal forsøke å trøste bort sorgen, men varsomt trøste den fram. Trøst er ikke alltid å få et menneske til å slutte å gråte, men noen ganger å hjelpe det til å gråte.
Historiker Peter Englund skriver i si bok «Fortidens landskap» at i løpet av 1800-tallet blei gråten privatisert og feminisert, og folk blei aleine, ensom med sin gråt. Regelen blei at menneskets aller største følelser ikke skulle vises offentlig. Det som skulle være til hjelp ved fødsel, kjærlighet og død, er slik langt på vei gått tapt.
Forfatteren nevner at han ikke har bruk for en Gud med tørre øyne, og at Jesus Kristus er den eineste Gud som gråter. Han gråt over det han ante ville bli Jerusalems skjebne, gråt i gravferda til vennen Lasarus i Betania. Der sa Mesteren også dette: «Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø. Tror du (har du tillit til) dette?» (Johs. 11, 25-26).