I forslaget til statsbudsjett 2013 for Kunnskapsdepartementet skriver regjeringen:

«Vi vil at «studietilbod skal bli endå meir tilgjengelege for folk i heile landet som av ulike årsaker ikkje kan studere ved ein av dei faste studiestadane til fagskular, universitet og høgskular».

Regjeringen fremhever betydningen som studiesentra landet rundt spiller som tilrettelegger og stimulator til at folk i distrikta kan ta ei utdanning som arbeidslivet i regionen har behov for. Regjeringen vil videreføre og prioritere satsinga på desentralisert og fleksibel utdanning og studiesentra i 2023 og foreslår en økning av midlene til dette formålet med ytterligere ti millioner kroner, til 199,6 millioner kroner.

For alle oss som er opptatt av kompetanse til distrikts-Norge er dette svært gledelige signaler. Dette vil gi mer tilgjengelige utdanninger i distriktene og medvirker til å mobilisere virksomheter og innbyggere lokalt til å ta mer utdanning.

Samtidig med at Regjeringen øker sin innsats på dette området kan vi lese i en artikkel i Khrono at «Universitet og fylker roper varsku om desentral satsing» (Khrono 5.10. 2022). Khrono, som er en uavhengig nyhetsavis for høyere utdanning og forskning, har snakket med rektorene ved de fem universitetene og høgskolene med flest campuser. Flere gir uttrykk for at de er skeptiske til Regjeringens satsing på Studiesentra. Nord universitet og fylkeskommunene Nordland og Trøndelag hevder at «satsingen er uten koordinasjon, og er bekymret over måten satsingen rundt utdanningssentre utføres på» (ibid).

De skriver i et brev at regjeringen har valgt å bevilge mye penger til studiesentre etter lokale initiativ uten at dette er koordinert verken med universitets- og høgskolesektoren eller med fylkeskommunene. De er «bekymret for at studiesentrene kan bli bestillere som shopper nasjonalt og legger til rette for gjennomføring... — men hva så når «markedet» er mettet og studentgrunnlaget er borte»? (ibid)

Petter Aasen, rektor ved Universitetet i Sørøst-Norge (USN) er skeptisk til denne satsingen på studiesentra, og uttaler: «Det vil bidra til at man etablerer en slags «broker» mellom universitetene og høgskolene og lokale myndigheter og virksomheter som for eksempel trenger kompetanseutvikling». Aasen sier det ikke er behov for slike studiesentre.

Vi oppfordrer universitetene og høgskolene om å se nytten av en lokal aktør som kjenner lokalsamfunnet

Vi merker oss imidlertid at rektor ved UiT Norges arktiske universitet, Dag Rune Olsen, ikke deler denne skepsisen. Han peker på at regjeringens satsing på fleksibel, og desentralisert utdanning er bra for Nord-Norge, og uttaler:

«Mange studiesentre fungerer helt utmerket i dag. De skal se på hvordan utdanningstilbud regionalt bør være, snakke med aktører om behov og så videre, men det er utdanningsinstitusjonene som skal levere høyere utdanning».

Troms og Finnmark var tidlig ute med desentralisering av høyere utdanning - desentralisert lærer-, vernepleier- og sykepleierutdanning har vært særdeles viktige bidrag for å skaffe distriktene nøkkelpersonell. Studiesentra i Troms har vært viktig infrastruktur for å få dette til, og spiller en viktig rolle ved å tilby fleksible-, samlingsbaserte utdanninger som er tilpasset det lokale og regionale behovet.

Vi vet at tilgjengelige og relevante utdanningstilbud, i distriktene, er helt avgjørende for å rekruttere relevant kompetanse. Undersøkelser viser at mer enn 80 prosent av de som har fullført desentralisert sykepleierutdanning tar arbeid i regionen og mer enn 80 prosent av dem igjen er fortsatt i regionen ti år senere. Pr d.d. har vi som et eksempel et kull for grunnskolelærer-utdanning hvorav 24 av 25 aldri ville kunne ha blitt kvalifiserte lærere uten dette tilbudet.

Universitets- og høgskole sektoren (UH-sektoren) trenger tydelige politiske signaler og insentiver for å gi mer desentralisert utdanning. Søkningen fra UH-sektoren på de 144 millionene som ble utlyst via Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse (HK-dir) viser at sektoren har vilje til å utvikle desentraliserte studier. Samlet var det søknader på i alt ca 650 millioner fra sektoren på de utlyste midlene.

For de midlene som studiesentra kunne søke på var det en forutsetning av man måtte ha en vurdering fra den aktuelle fylkeskommune om at søknaden var i tråd med fylkets kompetansebehov og prioriteringer og det var et krav om en signert samarbeidsavtale med de som skulle gi studietilbudet (eksterne samarbeidspartnere). Uttalelsen om at satsingen på studiesentra ikke er koordinert og skaper uorden, er derfor direkte feil.

Vi trenger en sterk UH-sektor med robuste miljø, som har evne og vilje til å gi desentrale studier. Vi trenger også universiteter og høgskoler som forsker på og driver innovasjon i distriktene. Det å studere og det å lære med ståsted i «distrikts-Norge» må tas mer på alvor. Studiene må reflektere utfordringer og problemstillinger som man møter i Distriktet. Innholdet i studiene må i større grad tilpasses virkeligheten de møter som fpr eksempel sykepleiere og lærere i dßistrikts-Norge. Vi trenger mer forskning og innovasjonsarbeid som kan utvikle distrikts-helsetjenesten og skolene i distriktene, og som kan utvikle lokalt næringsliv.

Vi vil også peke på behovet for en bedre desentralisert struktur på fagskolene. Gitt at fagskolene får en mer fremskutt plass i det norske utdanningssystemet, vil det være behov for å se nærmere på hvordan en slik satsing kan trekke veksler på og dra nytte av studiesentrene. Her vil også fylkeskommunen ha en sentral rolle, og det grunn til å forvente ytterligere synergier i krysningspunktet mellom fagskoler og studiesentre. Dette vil også være viktig og virkelig gagne næringslivet i distriktene.

Mange virksomheter er på konstant jakt etter ledig arbeidskraft, noe som ikke minst er synlig innen næringer med en tydelig distriktsprofil. Da er det viktig at arbeidskraftreserver kvalifiseres til arbeid og deltakelse. En slik kvalifisering krever også en desentralisert struktur, og her mener vi mange studiesentre er godt posisjonert.

For å lykkes i dette arbeidet trenger vi en sterk regional aktør som kan stille krav ovenfor UH-sektoren om kompetansetiltak for distriktene. Vi tror at fylkeskommunen kunne være en slik sterk regional aktør. For å kunne ivareta sitt kompetansepolitiske ansvar, har fylkeskommunen behov for kontakt med aktører som på en fleksibel og dynamisk måte evner å kombinere kompetanseutvikling og lokalt utviklingsarbeid. Studiesentrene er i mange tilfeller eksempler på slike aktører og bør anerkjennes som det.

Vi tror at en struktur med studiesentra i distriktene basert på befolkningsgrunnlag, avstander og eksisterende UH-struktur, er viktig for å kunne løse dette samfunnsoppdraget. De er en motor for å avdekke kompetansebehov, spesielt i distrikts Norge, de er gode til å megle fram studietilbud, de bidrar til rekruttering og kvalifisering av studenter og som møteplass bidrar de til høy gjennomføringsgrad og gode karakterer for studentene. Disse studentene utgjør også et stort reservepotensial for høyere utdanning i Norge til felles beste for hele Norge. Vi hilser regjeringens satsing på desentral og fleksibel utdanning og studiesentra velkommen. Dette er god distriktspolitikk. Studiesentra i distrikts-Norge er ingen konkurrent, men en samarbeidspartner for UH-sektoren. Vi oppfordrer universitetene og høgskolene om å se nytten av en lokal aktør som kjenner lokalsamfunnet, er god på tilrettelegging av desentrale studier og som bidrar til å rekruttere en viktig søkerreserve.