Ordførerkandidatene i Tromsø har en liten diskusjon gående for tiden, om ståa og framtida for byen. Det må de få lov til å diskutere, mener jeg. På sosiale medier er det mange andre som kaster seg på, men det er veldig få som åpent snakker om hvilke politiske løsninger de foretrekker. Det blir for vågalt. Er vi nå så sikre på at det er så klokt å være så hemmelighetsfulle om hvor vi står politisk?

Jeg befinner meg i USA på ferie mens dette skrives. Det er mye som kan sies om det amerikanske demokratiet. En fremtredende statsviter vi snakket med var heller dyster i sine spådommer om framtiden, han sa det var godt vi kom nå, før det hele faller sammen. Han var mer eller mindre sikker på at det ville gå galt ved neste presidentvalg, uansett seierherre.

Men én ting kan vi ikke ta fra amerikanerne; demokratiet lever – særlig på grasrota, og politikk betyr noe. En av måtene dette manifesterer seg på, er de meget iøynefallende skiltene folk har i hagene sine. Disse kan enten være kampanjeskilt, for å signalisere hvem de heier på i kommende lokale, regionale og nasjonale valg.

Eller det kan dreie seg om rene hageskilt, for å si til verden hva man mener, i dette huset. I Washington fikk vi låne bolig av en kollega, og der stod det følgende på et relativt stort skilt i hagen: «I dette huset tror vi at svartes liv teller, at kvinnerettigheter er menneskerettigheter, at det ikke fins ulovlige mennesker, at vitenskap er en realitet, at kjærlighet er kjærlighet, og at godhet er alt.»

På denne måten viser amerikanerne, med all mulig tydelighet, hvor de står politisk. Ikke bare under selve presidentvalgkampen hvert fjerde år, men hele året gjennom. Når jeg spør amerikanske venner om hvordan skiltene havner der, svarer de at det er hageeierne selv som henter dem på valgkampkontoret, det er ikke noen som kommer og presser seg på med et skilt bak ryggen. Med andre ord, det ligger en aktiv handling bak – jeg er et politisk menneske.

«Hvilket parti stemmer du på?» er i Norge et nesten like utenkelig spørsmål som «Hvor mye tjener du?». Vi hegner om vår partitilhørighet som om det var ei nordnorsk multemyr. Likevel: Vi snakker om viktige samfunnsspørsmål, vi skyter fra hofta på Facebook, og vi kritiserer sittende regimer skamløst. Men å si hva vi stemmer, som langt på vei er den enkeltes vei til løsning på alt som er galt – det er helt uaktuelt.

Om det stod et skilt med Jonas eller Sylvi eller Carl i hagen til naboen, var ikke det en fin ting?

Noe av årsaken til dette er nok konseptet med hemmelige valg. Egentlig dreier dette prinsippet seg om hemmelig avstemming, for å sikre at den enkelte har frihet til å stemme hva hen vil. Det betyr ikke at det trenger å være hemmelig hva man har stemt. Men det er jo en hendig ting å si for dem som mener det er et poeng ikke å snakke om slikt.

En annen grunn kan være at mange ikke finner et komplett hjem i noen parti, og at man derfor vegrer seg for å tone flagg, fordi personlig ståsted bare passer inn i deler av partiprogrammet, mens det krasjer med andre deler. Vel – sånn er livet. Kan man ikke ta en beslutning før alt er perfekt, blir man gjerne stående på stedet hvil, og klø seg i hodet.

En tredje årsak kan være at man er redd for å vise partitilhørighet fordi man av jobbmessige eller andre årsaker mener det vil være en ulempe. Dette er jeg redd er blitt en liten epidemi, jeg har ikke tall på hvor mange mennesker jeg har møtt de siste årene som mener at deres jobb er uforenlig med politisk virke eller det å vise et tydelig politisk ståsted. Her er vi virkelig på ville veier.

I realiteten er det nesten ingen som har en slik jobb. Vi har et helt utmerket habilitetsregelverk i forvaltningen, som er utarbeidet nettopp med tanke på at folk skal kunne virke politisk selv om de i enkelte saker har særinteresser. Men i stedet for å benytte seg av regelverket og være politisk aktiv på tross av jobben, velger de fleste å holde seg vekke, for sikkerhets skyld. Bekvemt kan det jo også være.

Jeg mener helt oppriktig at vi ville være bedre tjent med mer åpenhet om politisk tilhørighet, fordi det ville gitt grobunn for flere politiske samtaler mellom folk, som igjen ville ufarliggjøre politikken. Om det stod et skilt med Jonas eller Sylvi eller Carl i hagen til naboen, var ikke det en fin ting? Så fikk vi noe å snakke om. Så visste vi hvor vi hadde hverandre. Og, enda bedre, man ville kanskje til og med vite hvor man stod selv?

Det er ikke den åpne, politiske samtalen som har splittet USA. Folk har hatt skilt i hagen i hundre år uten at det har vært et problem. Problemet er en gal mann på toppen som bevisst har splittet for å få makt, i kombinasjon med en underliggende, økende ulikhet. Vi kan fort få de samme problemene her hjemme. Da trengs det politiske mennesket – i åpent lende.