For en stund siden var det noen retorikere som mente at folk skulle slutte å si problem, man skulle bare si utfordringer. Dermed forsvant ordet problem i offentligheten, og man trodde man var kvitt et problem. Men utfordringen var at man da fikk en ny utfordring, for hva skulle man si når man mente at ting var litt verre enn en utfordring? Det var da vi kom over ordet krise.
Akkurat nå, for den som ikke visste det, har vi en passkrise gående. Noen har ikke vært klar over at koronakrisen ville føre til ekstra trykk på feriereiser — kall det gjerne feriekrisen om du vil — og dermed har man bestilt inn for lite råvarer til teknologien som inngår i de nye fancy passene våre. NRK hadde et lengre innslag om dette for noen dager siden, og for alt jeg vet varer denne krisen fortsatt, den har ikke passert.
De norske krisenes mor er selvfølgelig smørkrisen, som vi ble verdenskjent for i 2011. Av en eller annen grunn var det utfordringer med leveransene en liten stund, noe som førte til hamstring og tomme hyller. En dansk avis mente nordmenn led av smørpanikk, svenskene sendte reportere til Oslo med bagen full av svensk smør, og amerikanske talkshow-verter smurte lattermusklene med norsk meierihumor.
Så kunne vi ha reservert krisen til forhold hvor det virkelig gjelder å vekke folk fra dvalen og utløse handlinger av format og betydning. Klimakrisen er en god kandidat
Det som er litt ekstra artig med smørkrisen er at den er en av veldig få utfordringer som faktisk rammet — om man overhode kan anvende et slikt ord i denne sammenheng — den norske befolkning. Det var reell smørmangel, det gikk faktisk ikke an å få kjøpt smør en liten stund, og slikt kunne nok føles både tungt og urimelig for den som hadde planene klare for julebaksten.
En annen krise, kjent som finanskrisen fra 2008, var en stor sak som fikk alvorlige konsekvenser for mange. Men var det egentlig en krise i Norge? Den kjente økonomen Kalle Moene mener at Norge nøt godt av strenge reguleringer, en god finanspolitikk og en stor og generøs velferdsstat. Derfor mener han at Norge hadde «i veldig begrenset grad en finanskrise». Den er likevel en av våre mest omtalte kriser det siste tiåret.
Noen år etter finanskrisen inntraff flyktningkrisen. Den oppstod som et resultat av lengre tids konflikter i land som Eritrea, Libya og Nigeria, i tillegg til flere steder i Midt-Østen. Folk i livstruende krise måtte flykte fra sine hjem og søke ly i Europa. For oss i Norge ble dette selvsagt en ny krise, og vi endte med å ta imot 11.700 mennesker, eller 27 mennesker per kommune. Det hører med til historien at vi samme år satte ny bunnrekord i antall barnefødsler, noe som har ledet til det vi i dag, selvsagt, kjenner som demografikrisen. Men nye folk var altså likevel en krise, det óg.
Nå har vi fått Ukraina-krisen, og en ny flyktningkrise. Foreløpig kan det virke som om vi klarer å plassere krisen der folk virkelig lider, hvilket definitivt ikke er her i landet. Men vi ser stadig tendenser til at krigen kan medføre både hvetekrise og matkrise (vi spiser mindre enn tre prosent av vår egen fisk), og det skulle ikke forundre meg om det blir en ny flyktningkrise også i Norge når det virkelig begynner å strømme på.
Det gode med all denne krisepraten er selvsagt at den skaper litt aktivitet, og sikkert gode inntekter, for kommunikasjonsbyrå og den slags. Det fins knapt en virksomhet, privat som offentlig, som ikke har en gjennomarbeidet kriseplan. Nylig fikk jeg høre hvordan det norske firmaet Scatec hadde kommet seg gjennom sin omdømmekrise da det viste seg at de stod bak et julebord som utløste importsmitte til Norge. Sånt blir det foredrag av. Og læringspunkter til krisearbeidet.
Utfordringen med denne språkbruken handler ikke bare om at vi bruker krisebegrepet om småtteri eller saker vi knapt er berørt av — den kan også stå i veien for faktisk kriseforståelse. Mange vil ha sett den satiriske filmen «Don’t look up», som spiller på folk og politikeres manglende forståelse for, og evne til å agere, på store og faktiske kriser for menneskeheten. Hverdagskriser og politisk spill får forrang, meteoren som kommer mot jorda må pent vente på tur.
Akk ja — går det an å si at jeg savner det gode gamle problemet? Da hadde vi hatt et finansproblem, et smørproblem, et flyktningeproblem, et passproblem. Det høres overkommelig ut. Problemer er til for å løses. Så kunne vi ha reservert krisen til forhold hvor det virkelig gjelder å vekke folk fra dvalen og utløse handlinger av format og betydning. Klimakrisen er en god kandidat.
Dette er ingen språkkrise. Men det er definitivt et språkproblem.