Alle fortalte meg at studentlivet byr på frihet, fest, lite ansvar og mye gøy. Så kommer realiteten og slår deg bakfra, og du innser at studentlivet er en illeluktende rose.

Etter snart ett år i utlandet har jeg fått meg en god del livserfaring, både på godt og ondt. De sa til meg at voksenlivet ga deg mye frihet, og at hverdagen nesten bare avhenger av deg selv, men de glemte å inkludere at den også avhenger av når klesvasken er ferdig.

De sa at det ville bli fantastisk å reise til utlandet og oppleve andre kulturer. De sa derimot ikke noe om alle de gangene folk ler med deg (ikke av deg, heldigvis) for å uttale et ord feil, eller at du møter på kulturelle sjokk som for eksempel at folk i Spania spiser kveldsmat klokken elleve på natta. Hvem i edru tilstand klarer å få noe i seg på det tidspunktet?

De sa til meg at det ville bli gøy å bli mer selvstendig. Det er fantastisk å kjenne på at man skal ta metroen, og innse at kortet ikke fungerer fordi du glemte å fylle på penger, og derfor må regne med å komme for sent til timen. Hvordan forklarer du til læreren at du hadde glemt å fylle på metro-kortet og måtte hoppe av eller risikere å få bot? Jo, du må nesten bare bite deg selv i ræva og få det overstått.

Å være selvstendig innebærer også å ha styr på økonomien sin, og man kan si jeg fortsatt lever og lærer når det kommer til det temaet. Dette innebærer også at man innser hvor dyrt alt er, og får deg til å innse at det er sant: Vi har mat hjemme!

Selv om det byr på mange, mange utfordringer å flytte hjemmefra, er det i bunn og grunn fantastisk og fullstendig verdt det

Men dette innser man selvfølgelig etter de første månedene der man svidde av alle penger på konto fordi man får en sånn lykkerus av å prøve nye ting. Alt er nytt og spennende, og man sier selvfølgelig ikke nei til noe. Så sitter man igjen med havregrøt laget med vann til frokost, og spekulerer på om man kanskje skal sette opp et budsjett.

Som de fleste studenter, valgte jeg å dele bolig med andre studenter. Noen ganger flytter du inn med vennene dine, andre ganger gjør du som meg og flytter inn med tre fremmede personer som uheldigvis viser seg å være to veldig hyggelige jenter og en amerikansk alkoholiker. Nettene har vært svært innholdsrike, for å si det mildt.

Å lage mat har heldigvis vært en stor glede, siden jeg kan bestemme akkurat hva jeg spiser, når jeg spiser det og hvordan jeg spiser det. Av og til resulterer det i en Tony Pepperoni fra Dominos sent på kvelden, og ingen kan dømme meg for å bestille en familie-størrelse hvis det er det hjertet mitt virkelig ønsker.

På den andre siden har jeg oppdaget viktigheten av et sunt og balansert kosthold, og kan ærlig og redelig takke moren min for å ha insistert så mange år på at jeg måtte spise grønnsakene mine. Takk mamma, nå liker jeg spinat.

Det ingen snakker om, er «den store depresjonen» i begynnelsen. Naturlig nok tar det en stund før man begynner å bli kjent med folk, og den stunden kan vare noen uker, eller flere måneder. I prinsippet er det ingenting galt med å føle seg ensom i en periode, for man lærer mye om seg selv, og heldigvis blir man fort kjent med andre folk når man er ung. De fleste er tross alt ute etter nye venner, og er derfor ganske åpen og imøtekommende.

På den andre siden kan denne ensomheten varer ganske lenge, og realiteten er at du er den eneste personen som kan gjøre noe med det. En av de tingene folk ikke forteller deg, er at du må være initiativtakeren. Det høres ganske brutalt ut, men ikke forvent at folk inviterer deg med på ting hvis du ikke selv inviterer folk. Og ta alltid det steget, for alle tenker likens og venter på invitasjonen.

Å flytte hjemmefra har også fått meg til å innse hvor bra man kan ha det hjemme, og det har vært mange netter med lengsel etter å se familien min igjen. Det er en ny periode av livet som man må bli vant til, så jeg stoler på at det etter hvert vil føles normalt å bare se søsknene og moren min et par ganger i året. Heldigvis er de alltid bare en telefonsamtale unna.

Selv om det byr på mange, mange utfordringer å flytte hjemmefra, er det i bunn og grunn fantastisk og fullstendig verdt det. Det er et veldig stort steg, og byr på mange uforutsigbare situasjoner du aldri hadde tenkt over kunne skje med deg, og du blir tvunget til å ta grep om ditt eget liv på en hel annen måte. Men når jeg ser på hvordan dette året har gått, kan det kun gå oppover til neste semester.

Vil du bidra med din mening? Send debattinnlegg på epost her