By og land — hand i hand?

By og land — hand i hand. Ja, slik var det før i tiden. Da var distriktene en viktig del av landets bosetting. Denne bosettingen ga hele landet det vi trengte av mat fra jorden og sjøen, mens byene stod for handel med andre forbruksvarer.

Men etter hvert ble det ikke bare handel med fabrikklagede handelsvarer, men også en økende handel med jordbruksvarer produsert i andre land. Dette igjen gikk etter hvert ut over produksjon av mat i Norge til kjøp av billigere mat fra land som har for lite mat til egen befolkning. Dette har igjen ført til at bosettinga i distriktene har minket til fordel for bosetting i byene våre.

Hvorfor ble det slik? Vi har en lang kyst der vi finner noen av de rikeste fiskeressurser i hele verden. Vi har ren og frisk luft over hele landet med unntak av de største byene. For det meste av landet gjelder det at du med båt kan ro ut på havet og fiske, eller gå fra utmarksgjerdet og ut i skog og fjell uten å måtte ha ei hytte for å overnatte i. En tilværelse mange i hele verden kan misunne oss. Vi som lever her i distriktene undrer oss over at byene i stedet vokser mens distriktene tappes for folk?

Vi undres oss også over at så mange velger bosted i tettbygde boligkomplekser i urbane strøk, og at de velger ferie og frihet i hyttebyer på fjellet eller overfylte badestrender i sør? Eller er de avhengig av en flokk med ukjente eller mindre kjente mennesker rundt seg hele tiden? Hvorfor er det slik? Høyre-politikere sier det er fordi folket heller vil bo i byen enn i distriktene. Men det bunner i en manglende evne til å se virkningen av sine egne handlinger.

Svaret finner vi i den sentraliseringspolitikken Høyres regjering har ført i sine perioder med politisk makt. Selve ordet «sentraliseringspolitikk» sier klart fra om dette. Jeg nevner her noen av effektene av deres sentraliseringspolitikk: 1: Sentralisering av offentlige stillinger reduserer mulighetene til unge med høyere utdanning å få jobb i distriktet de kommer fra. 2: Private bedrifter ser fordelene av å være nær offentlige myndigheter med ansvar for tilrettelegging og utvikling av tiltak som kan gi dem arbeidsoppdrag. Dette reduserer mulighetene for arbeid for alle med god faglig utdanning. Erfaringer viser at det de med god utdannelse som oftest er idemakere og pådrivere til ny virksomhet på ulike områder. På denne måten mister distriktene en viktig ressurs i arbeidet for viktig utvikling.

3: Butikkene er en svært viktig faktor i et hvert samfunn. De er i dag organisert i kjeder som er 3- eller 4-delt. Der er det alltid slik at nr. 1 av disse har de høyeste prisene og er plassert i de kommunene som har lavest folketall. Nr. 2 i kjeden har litt lavere priser og er plassert i de litt større kommunene. Nr. 3 og eventuelt nr. 4 har de laveste varepriser, og de finner vi i byene.

Alle vet at lavere priser trekker kunder bort fra heimstedet, som for distriktene innebærer unødvendig bruk av tid og privatbil. 5: Sentraliseringen av administrasjon og godkjenning og avgjørelsesmyndighet innebærer at viktige avgjørelser av betydning for distriktene blir tatt på feilaktig grunnlag og virke skadelig for vekst og utvikling der. For politikerne vil et synkende folketall i distriktene innebære at det er velgerne i byene som er viktigst å gjøre tilfreds. Som eksempel kan veien gjennom Lavangsdalen og inn til Tromsø nevnes. En vei som er påkostet mye penger med utretting, god bredde og en del midtskille. En vei som nok frister fart og spenning som nok kan friste unge og mindre erfarne sjåfører til kjøring med for stor fart.

Et større uhell på denne veien har ført til et imøtekommet krav fra Tromsø by om nye store penger til videre utbygging av veien.Dette mens det i Finnmark er stor mangel på intern kommunikasjon. Det samme gjelder E 6 gjennom Nord Troms til Finnmark der en lang tunnel gjennom Kåfjord fjellet er den enste sikre løsningen mot de årlige snørasene på denne strekningen. Der bygges det nå tre tunneler som innebærer fortsatt fare for snøras mellom tunnelene. Det betyr at vintertrafikken med bil mellom Finnmark og resten av landet fortsatt til tider må gå gjennom Finland med flere mil lengre kjøring.

Forklaringen er at det bor så få mennesker der, og færre skal det bli, om Erna kommer tilbake i styringa. Det hennes styring har vist oss er en politisk filosofi som betyr at distrikts-Norge er et spiskammer som er tilgjengelig for alle som bor i byene, men helst ikke for de som lever og bor i «spiskamrene». Jordbruket er allerede nesten helt ute. Dette fordi jordbruket skal være fullmekanisert med maskiner og utstyr der bonden alene fungerer som vaktmester som sørger for at alt av maskinelt utstyr fungerer til dyrenes beste.

Vi er heldig i Norge der noen av dyrene våre for lov til å være litt ute slik at barna kan få se dem i levende live og ikke bare på bilder og film. Det rike fisket vi har langs hele vår kyst er heldigvis enda intakt. Men flere trålerkonsesjoner og oppdrettsanlegg er en trussel for denne næringen og bosettingen langs kysten.

Hva kan vi så gjøre? Først og fremst kan vi gjøre noe med de fylker og kommuner som Erna sin politikk har fjernet. Dette slik at de som bor i distrikts-Norge kan ha sin egen styring over sine områder på samme måte som de som bor i de store byene. Så kan vi sette inn kompetanse for å kunne drive jordbruk i distriktene som er lønnsom nok i stedet for den tekniske løsningen som i dag fremelskes i norsk landbruk. Det vil kunne lette det misbruket der vi bidrar til kjøp av jordbruksvarer fra land der folk sulter, og vil føre til at barn og unge på en lettere måte ser verdien og nødvendigheten av å ta hensyn til hverandre og hjelpe hverandre.

Men dette krever også at foreldrene får tid og anledning til å ta sitt ansvar som foreldre. Det er ingen tiltak fra det offentlig som på god måte kan erstatte heimen med foreldre som gir sine egne barn tilhørighet gjennom kunnskap om familie og nære samfunn. Det samme gjelder erfaring med praktisk arbeid og ansvar i heim og nærsamfunn.