«Nå trenger vi en hvit mann»

Jeg holdt på å bli kastet ut av et hyggelig selskap for litt siden, uten at jeg skjønte at jeg hadde gjort noe galt. Det var bare det at vi diskuterte hvem som kunne ha løst en oppgave som var viktig å få gjort, og jeg tenkte at det nok var best å bringe inn en person som var uhildet og nøytral. Det var derfor jeg proklamerte: «Nå trenger vi en hvit mann».

Det var ikke bokstavelig ment. Eller kanskje tvert imot, det var veldig bokstavelig ment, fordi jeg bare brukte et nokså uskyldig uttrykk fra mine år i Hæren. Det har seg nemlig slik at når hæravdelinger øver, så deles lagene i to: Ett rødt og ett blått. Så er det noen stridsdommere som løper imellom og avgjør hvem som vinner, og disse bærer et hvitt armbånd, fordi de er nøytrale. Og fordi hærfolk historisk sett typisk var menn, oppstod uttrykket «hvit mann».

Men selv om jeg mente at jeg bare hadde gitt uttrykk for at vi trengte en uhildet person inn i prosjektet vi diskuterte, var det på ingen måte slik det ble oppfattet. Folk jeg hadde vært god venn med så langt i livet var i ferd med å kansellere meg, hadde det ikke vært for at jeg heldigvis fikk en mulighet til å forklare hvorfor jeg uttrykte meg slik. Etterpå måtte jeg love å aldri si det mer.

Dermed måtte nok et eiegodt uttrykk fra de glade grønne dager legges på skraphaugen. Fra før hadde jeg lagt av meg uttrykket «det brenner på dass», som ble anvendt for å signalisere noe som hastet og var litt kritisk. Jeg la det bort fordi det ikke var så veldig elegant, kanskje, og fordi det var egnet til å misforstås. Dessuten er jeg opplært til å forsøke å bruke andre ord enn dass.

Jeg synes ikke det er noe problem at jeg må slutte å bruke «hvit mann» om en nøytral person. Det koster meg ingenting å kutte det ut, og jeg skjønner godt hvorfor det ikke egner seg så godt lenger. Men var jeg blant de som skriker opp over «woke» og «cancel culture» og den nye identitetspolitikken, så ville jeg laget et voldsomt rabalder.

Da ville jeg blitt forbannet på mine venner og foraktfullt lurt på om det var en «krenkefest» jeg var på. Jeg ville påberopt meg retten til å si hva jeg vil, i ytringsfrihetens, demokratiets, grunnlovens og Johan Sverdrups navn. Jeg ville skrive i avisen og klage over at «det går jo ikke an å si noe som helst lenger». Til slutt ville jeg satt meg ned og grunnet over hvor denne verden nå er på vei, og tenkt at det går lukt åt skogen med dette samfunnet hvis jeg ikke kan si at vi trenger en hvit mann lenger.

Nylig var den en lærer i Osloskolen som beklaget seg på NRK Ytring om dette temaet, hun hadde elever som lurte på om det ikke var litt rasistisk å si «hvit løgn», for eksempel. Selv om hun innimellom ga elevene ros for å være bevisst, og innrømmet at vi på alle mulige vis sliter med både bevisst og ubevisst rasisme her i landet, så var hun også der: «Hvor er vi på vei?», filosoferte hun.

For litt siden var det en professor ved Universitet i Bergen som fikk en skrape fordi han i en forelesning om reiseliv kom til å si: «Tyskerne har vært her før, og nå sniker de seg inn igjen.» En tysk student som satt i salen syntes slett ikke dette var høvisk framferd fra læreren, og rapporterte det. Saken fikk enorm oppmerksomhet, professoren er fortsatt forbannet, til liks med en rekke selvhøytidelige ytringsfrihetsforsvarere i det ganske land.

Jeg mener det er all grunn til å roe seg helt ned og tvert imot glede seg over at marginaliserte grupper og andre som kjenner seg krenket og utsatt for maktmisbruk endelig har begynt å stå opp for seg selv. At det er noen som endelig tør reagere når maktspråk anvendes. Er det ikke veldig bra at vi som ser ut som majoriteten av nordmenn blir gjort klar over at det ikke føles så greit når en som ser annerledes ut, men som har bodd her i tre generasjoner, fortsatt må svare på hvor de kommer fra, egentlig?

Visst blir det noen litt artige utslag av det hele, som når skoleelever reagerer på setninger som «endelig kom hun seg ut av mørket og ble lysere til sinns». De lurer på hvorfor det står slik, er lyst bedre enn mørkt, liksom? Men i det store og hele mener jeg at den identitetspolitiske trenden på ingen måte er bekymringsfull; når den justeres og adresserer virkelige problem er den veldig sunn.

Så må vi heller ikke glemme at vi hjelpes til å få et bedre språk på dette viset. Vi sier ikke «japser» og «tyskertn» lenger, vi sier ikke «idiot» om folk med lærevansker, vi sier ikke «Fritjof-Anna» om Anna som er gift med Fritjof lenger, og vi driver ikke noe særlig med kallenavn heller. Verden går faktisk framover, og blir ofte bedre.

En av måtene den har blitt bedre på, er at vi vet at vi ikke trenger hvite menn i riktig så stor grad som vi hittil har trodd.