– Jonas Gahr Støre må finne på noe magisk, helst før jul, ble det sagt fra et møte i Trond Giskes Nidaros på TV2-nyhetene onsdag kveld. Hvis ikke var det visst slutt, kunne det virke som. I det samme innslaget klaget en kommentator på en tale samme Støre hadde holdt for fagforeningene. – En god tale, men han skaper ikke begeistring, sa han.

Og folk vil begeistres, mente TV2. Ja, vil vi det? Er det ikke nok å holde en god tale – må vi begeistres i tillegg? Jeg har aldri skjønt dette elementet av politikken. Det vil si, jeg har skjønt såpass at de som virkelig behersker begeistringens kunst har forsynt seg grovt av fruktene av sitt folkeføreri opp gjennom historien. Navn trenger neppe å nevnes.

Min idealpolitiker er på ingen måte en tryllekunstner. Politikere som påstår at de kan trylle, bør snarest ryke ut av listene og aldri dukke opp igjen, med mindre det er som kanin i en hatt

Det er mulig dette behovet for begeistring naturlig tilligger politikkens vesen. Jeg har noen år bak meg i Ap på lokalt nivå, og har bestandig stusset over at talerstolen innimellom framstår som en konkurransearena mellom dem som i størst grad klarer å ha så mye patos i framføringa at det fører til spontan applaus og jubel i salen. Innholdet betyr noe, men er ikke alltid avgjørende.

Jeg har aldri vært til stede på samlinger i andre parti, så det kan være det er det samme overalt. Men jeg hører ikke det samme kravet stilt overfor Erna som Jonas — næringslivet trenger kanskje ikke å begeistres? De krever tall, som de kan regne hjem, som det heter. Det holder kanskje, jeg vet ikke. Men holder denne enkle analysen, er det jo interessant dersom man kan anta at høyresida krever analyse, mens venstresida krever begeistring.

Mange vil si at det viktigste med politikken er handling. Ikke hva du sier, men hva du gjør. Det er det vanskelig å være uenig i. Man ville trodd at dette prinsippet skulle være eviggyldig. Jeg har likevel sett mange hvordan mange talekunstnere har snodd seg gjennom partisystemene, år etter år, hvor den politiske plattformen har begynt, og sluttet, på talerstolen. Handling er et bør-, ikke et må-krav.

Jonas Gahr Støre svarte på Nidaros sitt krav om magi med å si at hans prioritet framover var å ta vare på de svakeste i en tid med høy inflasjon og usikre tider. Jeg vet ikke om det vakte begeistring og jubel blant nye og gamle trøndere, men det var i mine ører ganske klokt sagt. Og ansvarlig. Slikt burde, dersom det omsettes i praktisk politikk (det er nok et må-krav nå), være tilstrekkelig for å ha tillit som leder i et statsbærende parti.

I det store og hele har vi vært ganske opptatt av å skille mellom magi – eller religion som noen kunne komme til å kalle det – og politikk i dette landet. De fleste som driver med politikk vet at det er hardt arbeid, over tid, som gjelder. Gode løsninger er bredt politisk forankret, de er demokratiske i sin natur, og de bygger på lovverket som grunnmur i sin utforming.

Magi er noe helt annet. På tross av at det ofte framkommer forbløffende resultat, vet vi at det ligger lureri bak, og at hemmeligheten bak det hele nettopp er hemmeligheten. Ingen må få vite hvordan ting tilsynelatende skjer, for da ramler korthuset. Det interessante med magi er derfor jakten på hvor eller hvordan man blir lurt. Sånn sett er det jo nitrist at noen med viten og vilje vil innføre mer av dette i politikken, mange vil hevde det er nok av det allerede.

Min idealpolitiker er på ingen måte en tryllekunstner. Politikere som påstår at de kan trylle, bør snarest ryke ut av listene og aldri dukke opp igjen, med mindre det er som kanin i en hatt. Jeg trenger ikke engang en talekunstner for å være fornøyd, heller ikke en debattvinner eller en budskapsmaskin. Jeg kan gå helt andre steder for å bli begeistret. På teater, på konsert, på volleyballkamp.

Jeg tror bare jeg trenger en god person som vil arbeide hardt og ærlig for det man tror på, som setter partiprogram, samhold og samarbeid over sin egen agenda. En som bygger lag, som skjønner at én svale ikke gjør noen sommer – det er ikke et vårtegn engang. Og fremfor alt trenger jeg en person som gang på gang, år etter år, viser at det er sammenheng mellom ord og handling.

Om denne sammenhengen fins, er det ikke så nøye hvordan ordene formuleres. Det kan godt snubles litt, de må gjerne stamme på Dax 18, det gjør ingenting om man kommer litt dårlig ut i en TV-duell, jeg kan gjerne sovne av midt i nyttårstalen til vedkommende. Hen kan være dårlig kledt og en elendig danser. Nytt på nytt kan få herje så mye de vil med mine idealpolitikere.

Så lenge de er i stand til å si hva de gjør, og gjør hva de sier, så holder det.