Saken om flyttingen av grensa mellom elv og sjø i Målselvvassdraget har skapt et stort engasjement. Saksgangen og vedtaket har vært gjenstand for politisk strid og mediaomtale, og viktige aspekt er fremhevet i leserinnlegg av Arild Braathen og Knut Helge Grimstad.
Etter hvert som allmenheten har blitt gjort kjent med stadig flere saksbehandlingsfeil, er det åpenbart at vedtaket bør omgjøres. Saken skal igjen opp i kommunestyret i Målselv til behandling 8. desember med krav om at vedtaket må oppheves.
Det hele startet med at fire grunneiere i Målselv kommune 25. august 2018 leverte inn et privat forslag der de begjærte flytting av grensa fordi marbakken hadde flyttet seg ca 150 meter utover på østsida av elva i nærheten av deres strandlinje. Argumentet den gangen var blant annet at grensejusteringen kom til å gi økt beskyttelse for sjøørreten, men det ble senere klart at hovedinteressen var av privatrettslig karakter (fiskerett).
En av grunneierne fikk via jordskifteretten tilkjent privat eiendomsrett på deltaet helt ut til kommunegrensa mot Senja kommune. Vedkommende anførte dette som argument for at kommunen ikke hadde juridisk adgang til å sette elvegrensa på andre måter enn hva deres nye private eiendomsgrense tilsa. Dette ble etter juridisk vurdering av advokatfirmaet Haagensen & Bakkelund avvist.
Er det virkelig slik at et vedtak som er fattet på feilaktig grunnlag og fremmet av privatrettslige interesser for å skaffe seg fiskerett i elvemunningen skal trumfe alle politiske prosesser i vårt demokrati?
For å forstå saken er det nyttig å studere kartet for å sammenligne marbakkens faktiske endring med den vedtatte flytting av elvegrensa. I vedlagte kart er den gamle grensa fra 1973 tegnet inn (grønn farge) sammen med forslaget fra grunneiere (svart linje). I saksframlegget fra Målselv kommune er imidlertid grensepunktet på Senja kommune sin side (rød strek) tegnet 310 meter lenger nord enn hva grensa for 1973 faktisk var. Ved å gå inn på flyfoto på www.finn.no/kart kan en faktisk zoome seg inn og observere hvor grenseskiltet for 1973-grensa stod plassert på vestsida elva.
Senja kommune uttalte i brev datert 12. mai 2020 at de anbefalte Målselv kommunes forslag til grensejustering ut fra det de oppfattet som «dagens vedtatte grensepunkt» i Senja kommune. Hvordan kunne grensa på grunn av uriktige opplysninger bli flyttet 310 meter utover på Senja sin side uten at Senja kommune sine saksbehandlere var klar over det? Fikk de ikke korrekte opplysninger fra Målselv kommune? Eller foretok saksbehandler i Målselv kommune denne grensejusteringen helt på egen hånd uten å informere sine kolleger i Senja kommune?
Forklaringen kommer fra et noe uventet hold: Grunneier Øystein Nilsen opplyser i e-post 10. oktober 2022 til medlemmer av Plan- og næringsutvalget at saksbehandler hos Målselv kommune satte grensa «…noe lengre ut … enn det som var vårt private forslag til kommunen (selve kravet)». Enda mer oppsiktsvekkende er det at samme grunneier (nærmest på vegne av saksbehandleren) forklarer at dette grepet ble gjort for å få med mesteparten av Lysgrunnen (som ligger i Senja kommune). Saksutredningen til Målselv kommune viser imidlertid at Lysgrunnen ikke har flyttet seg utover, men heller østover og minket i areal i løpet av de siste 50 årene. Det er derfor ikke noe grunnlag for å gjøre dette grepet.
Konsekvensen av denne grensejusteringa er at hele 336 dekar sjøareal utenfor marbakken har blitt omgjort til elveareal til tross for at den totale økningen i elvedeltaet siden 1973 kun er på 74 dekar! Dette sjøområdet er ifølge Fiskeridirektoratet et viktig gytefelt for torsk og sei, og dette har tydeligvis gått under radaren for saksbehandleren i Målselv kommune.
Vedtaket har også fått konsekvenser for grunneiere som plutselig har fått påført en fredningssone i fjæra med de begrensninger dette medfører. Kartet viser også at grensa som ble fastsatt i 1973 såvidt tangerte det som var marbakken den gangen. I vedtaket av 2021 har man gått langt utenfor marbakken og nærmest latt grensa tangere ytterkantene av marbakken.
Videre hevder Nilsen at saken ikke er et vanlig forvaltningsvedtak som kan prøves av Statsforvalteren, men kun av domstolene. Han hevder samtidig at «… det er partene som må påklage vedtaket, ikke en politiker.» Er det virkelig slik at et vedtak som er fattet på feilaktig grunnlag og fremmet av privatrettslige interesser for å skaffe seg fiskerett i elvemunningen skal trumfe alle politiske prosesser i vårt demokrati?
Jeg er ikke ekspert på alle juridiske finurligheter i en sak som denne, men summen av alle saksbehandlingsfeil og uklare beslutningsprosesser i denne saken tilsier at hele vedtaket om grenseflytting er fattet på et så feilaktig grunnlag at det ikke kan bli stående.