I løpet av ei uke opplevde vi først at diskusjonen om et vinter-OL i Norge i 2030 er i full gang — selvsagt med krav om øvelser i Nord-Norge, og deretter at Narvik tapte kampen om alpin-VM i 2027.

Narvik har allerede varslet at byen vil ta kampen på nytt og søke om alpin-VM i 2029. Det kan forsåvidt være ei fin oppvarming til et vinter-OL som er nødt til å bli delvis arrangert i Nord-Norge. Tøvsnakket om at et fornuftig OL-arrangement må bety gjenbruk av anlegg, må bare legges til side. Nord-Norge har ingen anlegg å gjenbruke, fordi de ikke finnes. Bare et OL kan sørge for at landsdelen får eksempelvis nye ishaller.

Arild Hausberg, styreleder i Tromsø ishockeyklubb og styremedlem i Norges ishockeyforbund, påpekte i en kronikk i Folkebladet fredag det store paradokset og norsk idretts «arvesynd»: I Nord-Sverige er det over 70 ishaller. I Nord-Norge er det to: Tromsø og Narvik. Flaut og pinlig — her er Norge bokstavelig talt på tynn is.

Et såkalt sonderingsutvalg har konkludert med at tida er inne for at Norge blir vertskap for vinter-OL i 2030, blant annet basert på en fersk, landsdekkende spørreundersøkelse som viser at det store flertallet er positive. Bare 27 prosent vender tommelen ned, så det er grunn til å anta at minnene fra suksessfulle OL på Lillehammer ga et adrenalinkick få har glemt.

Et nordnorsk OL er en sprek visjon

Da er det lett å glemme forrige runde av OL-prosessen — som endte med at politikerne gravla lekene etter en langvarig bykamp, der Tromsø hadde en sterk følelse av å bli obstruert. Om det var tilfeldig at forrige helgs møte rundt sonderingsutvalget foregikk i Tromsø, skal være usagt, men et OL i nord er naturligvis en like våt og spektakulær drøm — og vil naturligvis være en mulighet til omfattende utbygging av infrastruktur og oppmerksomhet rundt Nord-Norge.

Men før man i det hele tatt tenker tanken, må forberedelsene, hjemmeleksa og alle tenkelige prosesser være bedre enn sist. Kanskje man til og med klarer å unngå at det lages et NM i hvem som klarer å sminke OL-brura mest, men at man fra sekund èn blir enige om hvilke visjoner som ligger i å ta hele landet i bruk

Og: Det må være enighet om at et OL skal ha optimale etiske standarder, en tenkning som har vært mangelvare i lang tid. Et OL må ha også sette høye miljøstandarder og være opptatt av at Paralympics får høyere status og prioritering enn det vi ofte ser. Et bevisst forhold til gjenbruk er naturligvis viktigere enn noensinne. Men først må det bygges anlegg som kan gjenbrukes, ikke minst her nord.

Selvfølgelig skal OL være kostnadseffektivt, men Norge er ett av landene som virkelig har mulighet til å sette standarder og gjøre lekene til et samfunnsløft. Helt uten å bære pamper på gullstol til og fra møter. Og som verdens beste vinteridrettsnasjon, målt i medaljer, har selvsagt Norge sine forpliktelser, og vi kan ikke la andre land dra lasset hele tiden. Vi har arrangert to vinter-OL, og snart er det vår tur uansett.

Det må også innebære at man ikke legger for store byrder på idrettsbevegelsen, og da spesielt breddeidrettene som er helt avhengige av dagens pott for å skaffe barn og unge gode anlegg. Premisset om at OL skal komme hele norsk idrett til gode, må være noe mer enn ønsketenkning.

Vi ønsker oss alle en idrettsfest, men ikke for enhver pris. Hvis det skal krangles i årevis, bare for at absolutt alle går lei av ørkesløs og gjensidig nedsnakking, er det lite vits. Hvis ikke idretten selv klarer å ta et valg, kan vi være sikker på at politikerne benytter anledningen til å lukke døra. Skal det være en kostbar fest, må vi i hvert fall trives i lag.

Et nordnorsk OL, der det er naturlig snø og løyper som stuper ned i havet, er en sprek visjon. Nord-Norge trenger også et løft i lys av den demografiske utviklingen. Nasjonen må i tilfelle se potensialet for reiseliv og utvikling i nord, ikke oversvømme visjonen med myter om hva som er mulig å få til. For ikke å snakke om hva som er umulig å få til...