«Derfor haster det så enormt med å få fortgang i boligbyggingen i Senja»

Politikerne i Senja kommune står overfor sin største prøvelse siden storkommunen så dagens lys. Det handler ikke om å få skuta på rett kjøl økonomisk, «det skrangle og dure og gjønge», som Boknakaran synger, og vi vil møte både oppgangstider og nedgangstider og pluss og minus i regnskapene i årene som kommer. Nå handler det om å skaffe folk tak over hodet. Og det haster!

I juni skrev jeg en helgekommentar med tittelen: «Hvor skal vi hente dem»? Det handlet om at det bare i sjømatnæringa i Senja kommune innen 2025 skal ansettes opp mot 1.000 nye mennesker. I konkurranse med enorme industrisatsinger i nord, som i Mo i Rana, skal det altså rekrutteres bortimot 1.000 fagfolk. Derfor spørsmålet: Hvor i all verden skal vi hente dem fra, i et land der arbeidsledighet i praksis ikke eksisterer?

Her kommer neste spørsmål: Hvor i all verden skal de bo, alle sammen som kommer til Senja?

NRK Troms og Finnmark har de siste dagene prisverdig satt fokus på problemstillingen, med Senja som case. Så grunnleggende viktig og allmenngyldig er utfordringa, at innslagene har nådd nasjonale flater som Dagsrevyen. Kjernen i saken er at det er enorm mangel på boliger både i bygd å by i Senja, leiemarkedet er sprengt — og det er svært strenge kriterier for å få lån for å bygge hus. Spesielt i distriktene, og spesielt for førstegangsetablerere. Bygger du et hus i distriktet til seks millioner, kan verdien være tre millioner når siste spiker er satt i ytterkledninga. Slike verdispill er ikke bankene med på.

I Senja har det gått så langt at sjømatbedriftene selv bygger hus til sine ansatte. Det skjer i Torsken, det skjer på Husøy og andre steder. Det forteller det meste om hvor desperat situasjonen er.

Og det er her utfordringen for Senja kommune ligger. For det er en kommunes fordømte plikt å legge til rette for ikke bare arbeidsplasser, men også for boligbygging, tak over hodet og lys i husan. Derfor må Senja kommune sette et offensivt boligprogram fremst på den politiske agendaen.

Sjømatnæringa ansetter allerede i stort tempo, og arbeidsfolk må sove på sofaen hos hverandre eller hos gode venner. Det kan gå for en kort periode, men er en håpløs situasjon for å skape trivsel og stabilitet i arbeidsstokken.

Det må legges til rette for bygging av leiligheter og hus — også i en prisklasse som gjør at unge førstegangsetablerere har råd til å investere i bolig. Og slik at utlendinger — for dem er vi avhengige av — ser det likt å flytte til Norge, ta seg jobb og slå seg ned i regionen.

Og heldigvis: Det skjer ting. Ordfører Tom-Rune Eliseussen (Sp) er på ballen og har nå innkalt til et møte 8. september, der formannskapet i Senja, banker og entreprenører skal snakke sammen, for nettopp å sette søkelys på boligutvikling og muligheter. Og han signaliserer samtidig at kommunen vil innta en offensiv rolle overfor sentrale myndigheter:

Dagens strenge utlånsforskrifter som bankene forholder seg til skal evalueres i høst, og Finanstilsynet skal innen 3. oktober gi råd om behovet for endringer, enkelt sagt for å åpne for flere typer lån og bedre muligheter for boligbyggere — og større handlingsrom for bankene for å ta risiko.

Her må myndighetene og sentrale politikere ha ekstra blikk på distriktene og førstegangsetablerere. Fordi det er stor forskjell på by og bygd i Norge. Og her kan Senja kommune tjene som verdens beste eksempel på hvor utfordrende situasjonen er. Det er en lykke at sjømatnæringa fosser fram og jakter nyansatte med lykt og lupe, men det er en ulykke dersom den enorme utviklingen vi ser for oss skal kollapse på grunn av umulige lånevilkår i bankene og en skrikende mangel på hus og anstendige boforhold for arbeidsfolket.

Men samtidig må Senja kommune beskue sin egne navle og få opp tempoet med tilrettelegging av nye boligområder — og også øke sin egen pott til økonomiske støtteordninger for de som vil skaffe seg egen bolig. I samarbeid med Husbanken om økonomiske ordninger i det boligsosiale arbeidet har kommunen i dag en utlånsramme på 100 millioner årlig, som har bidratt til startlån til 100 husstander de to siste årene, i all hovedsak til barnefamilier. Bare i fjor fikk kommunen 147 søknader om et slikt lån.

Og lykkeligvis, de som får slik støtte makter i all hovedsak å overholde sine gjeldsforpliktelser. Med andre ord: Dette er en pengepott som er lønnsom for kommunen å øke — den gir direkte avkastning i form av nye innbyggere og skatteinntekter.

Senja har allerede etablert seg som Norges største sjømatkommune, og den ferske storkommunen er inne i en eksepsjonell utvikling som vil vare i mange år framover. Derfor haster det så enormt med å få fortgang i boligbyggingen.

Ordfører Eliseussen forteller at det har vært tilfeller der unge familier som ønsker å etablere seg og har fått jobb, likevel må flytte til sentrale strøk fordi det ikke er bolig å få.

Det må bare ikke få gjenta seg. Det finnes knapt større nederlag for en kommune.