Slik som det fremgår av artikkelen i Folkebladet, er kommunestyrerepresentant Gunnleif Alfredsen lite fornøyd med kritikken mot ordfører Tom-Rune Eliseussen. Det går også tydelig frem at det ikke er bare kritikken mot den sittende ordfører i Senja kommune Alfredsen er misfornøyd med, men også med selve formidleren av kritikken — nemlig Folkebladets spaltist Ina Gravem Johansen.
Alfredsen har selvsagt full rett til å være misfornøyd, ha en annen oppfatning og ytre sine meninger — vi lever tross alt (og heldigvis) i et demokratisk land der ytringsfrihet er en av grunnpilarer. Det er likevel enkelte utsagn og tilnærminger som jeg mer enn gjerne ønsker å kommentere når det gjelder den henviste artikkelen med Alfredsen. I demokratisk ånd bør også Alfredsen tåle å bli motsagt — spesielt ettersom han kommer med noen uttalelser som, etter min mening, er kontroversielle.
I artikkelen fremmer Alfredsen at kritikken iverksatt av Gravem Johansen er «hard», samtidig «vanlig fra det holdet». Med dette insinuerer Alfredsen at Gravem Johansen har bare et formål med sine innlegg — nemlig å kritisere. I den forbindelse vil jeg gjøre Alfredsen oppmerksom på at innlegg fra Gravem Johansen har vært av veldig varierende innhold, både tematisk og innholdsmessig. Gravem Johansen skriver for flere aviser, og har ved mange anledninger vist innsikt og kunnskap om mange temaer. Personlig opplever jeg innlegg fra Gravem Johansen som «frisk pust» i en ellers så «rigid» meningsutveksling.
Det faktum at Gravem Johansen denne gangen tar opp et tema som omhandler blant annet ukulturen i Senja kommunestyre er fordi tema er høyest aktuelt. Senja kommunestyre behandlet nylig et forslag om opplæring for kommunestyrerepresentanter med bakgrunn i flere kritikkverdige hendelser i selve kommunestyre de siste årene. Slik sett vil jeg, i motsetning til Alfredsen, berømme Gravem Johansen for å være våken, og skriver om viktige og aktuelle temaer som tydeligvis (sett ut ifra kommentarer og engasjementet) opptar innbyggere i Senja kommune.
Problemet er der, det er det ingen tvil om — undertegnede er blant flere som kan bekrefte det
Deretter sier Alfredsen at han avviste deltakelsen i opplæringsprogrammet fordi «denne perioden er snart over» og at «om ett års tid kommer det nytt kommunestyre, da er det disse politikerne som bør skoleres». Med dette utsagnet bekrefter Alfredsen min frykt, nemlig at han ikke har forstått poenget og målet med en slik opplæring.
Mer opplæring for kommunestyrerepresentanter var ikke foreslått kun fordi det sittende kommunestyre skulle bli bedre på å takle egne utfordringer, men også fordi man ønsket å sette en bedre standard for neste generasjoner av kommunestyrerepresentanter.
Det virker som om Alfredsen ikke har fått med seg det store antallet av dagens kommunestyrerepresentanter som har takket nei til videre engasjement som folkevalgte, samtidig som vi som samfunn sliter med politisk rekruttering. Dette er et klart demokratisk problem — hvis man ikke klarer å rekruttere, da forvitrer demokratiet. En av årsakene til at flere sier nei til politikken, og dermed påfølgende manglende rekruttering, er nettopp med bakgrunn kritikkverdige forhold i flere av kommunestyrer rundt om i landet, samt den omfattende hetsen som folkevalgte representanter opplever — både fra utsiden av organet og på innsiden av organet.
Det andre forholdet som Alfredsen (tydeligvis) ikke har fått med seg i denne sammenheng, er at den foreslåtte opplæringen i Senja kommune var ikke en vanlig opplæring som Alfredsen henviser til i artikkelen, og som han selv har deltatt i de siste 20-30 år. Dette skulle være en målrettet opplæring med skreddersydd program der fokus er nettopp de nevnte utfordringer.
På lik linje med Alfredsen har også undertegnede tidligere deltatt på utallige folkevalgte opplæringer, men ingen av de var med fokus på tema som forklart. Deltakelse på et slikt opplegg hadde, etter min mening, vært verdifull for mange — i særlig grad tatt i betraktning hendelser i Senja kommunestyre.
Alfredsen avslutter med et forsøk på å bagatellisere et alvorlig problem når han presiserer at han «aldri har hatt en konflikt» og at han «har ikke opplevd noen kritikkverdige forhold». Denne tilnærmingen til et eventuelt problem som Alfredsen viser her har jeg aldri vært tilhenger av. Manglende evne til å tre ut av «ringen av egne preferanser» og se på et problem fra andre sitt perspektiv, er en av de største utfordringer ved oss mennesker.
Bare fordi Alfredsen ikke har identifisert problemet, betyr ikke at problemet ikke eksisterer. For ordens skyld: Problemet er der, det er det ingen tvil om — undertegnede er blant flere som kan bekrefte det.