Det pågår en podkast-krig mellom mediehusene i Norge, mener Sigrid Hvidtsten. Kulturreaktøren i Dagbladet sier videre at NRK viser sin desperasjon når de satser på ultrakommersielle Sophie Elise, selv om det er i podkastene pengene ligger.
Desperate eller ukritiske. Noe skurret i alle fall da influenseren kom rett fra rehab til Lindmo for å promotere sin nye podkast i samme kanal.
Sosialpornografi. Overfladisk om rusmisbruk. Utnytting av sårbar situasjon. Slik lød kritikken mot statskanalen etterpå. For selv om Sophie Elise velger å dele det meste fra eget liv, så har NRK et selvstendig ansvar i å vurdere det etiske i sin dekning.
Lindmo-intervjuet om «den vanskelige tiden» ble effektiv promotering av podkasten. Formen kunne vært sakset fra Se og Hør. Ikke helt passende i den statlige mediebautaen vi alle bidrar til å finansiere. Nettopp for å sikre en informasjonskanal av høy faglig, etisk og allmennyttig karakter.
Samtidig kan man spørre om det ikke er flott at en kjendis, som ellers fremstår som vellykket, deler erfaringer rundt hvor lett det er å bli rusavhengig, samt at det er tøffe uker å bli kvitt problemet. Tja, er svaret.
Det er ingen grunn til å bagatellisere Sophie Elise erfaring, den eier hun helt og fullt selv. Problemet er at denne presentasjonen blir en glanset forenkling av hvor vanskelig det kan være å bli rusfri. For å bli kvitt alvorlig avhengighet etter bare fem uker i rehabilitering, slik influenseren forteller om, er dessverre ikke helt standard prognose.
Det er vanskelig å finne holdbare tall på hvor godt rusbehandling egentlig fungerer. Det finnes noen statistikker, men disse er ofte publisert av private rusklinikker som vrir resultatene i vel positiv retning for å fremstå som suksessbedrifter for kommunene som shopper behandlingsplasser. Tilbakefallstendensen er betydelig, dermed må pasienten følges over lang tid om man skal kunne konkludere fornuftig rundt effekten av de ulike behandlingsdelene.
Det er absolutt mulig å bli helt rusfri, men det er som kjent en grunn til at Jeppe drikker. Traumer, omsorgssvikt, sykdom og ensomhet. Sosialisering, sårbarhet, tilgjengelighet og stress. Tap, sorg og press. Manglende tilbud og for lange ventelister på behandling.
Dette bildet ligger fryktelig langt fra en nyansert fremstilling av både rusmisbrukets alvor, utfordringer i behandlingsapparatet med påfølgende samfunnsøkonomiske konsekvenser
Årsakene til rusavhengighet er like individuelle og komplekse som det folk ellers er. Den underliggende smerten kan igjen kjennes som åpne beinbrudd når den bedøvende rusen går ut av systemet. Derfor krever rusbehandling god tid og et stødig, tverrfaglig apparat som støtter gjennom hele prosessen. Å komme over den fysiske avhengigheten er ofte bare starten. Videre kan det handle om å lappe sammen den psykiske og sosiale grunnmuren. Holde motet oppe og viljen i drift til å bygge et nytt liv. Endre adferdsmønster, stå imot rus-sug. Ta andre valg når motbakkene kommer. Reparere og etablere relasjoner. Det er hardt arbeid å endre livet, forholde seg til egne traumer og skader man eventuelt har påført andre. Kanskje varer jobben livet ut.
Rusbehandling er i stor grad politikk, og i praksis ofres ofte det nødvendige støtteapparatet i politiske forhandlinger. For det holder neppe helt til mål om pasienten skrives nykter ut fra akuttbehandling, til en kommune som bare så vidt holder drift i egen rus- og psykiatritjeneste. Som knapt tilbyr en kommunal hybel, istedenfor alt det som ekspertisen vet behøves av støtte og oppfølging på veien mot et stabilt liv.
Kanskje har de samme kommunene regnet ut at det billigste er å sende ruspasientene til de klinikkene som leverer lavest anbud og tvilsomme statistikker. Som også sparer inn på alle faglige faktorer og tjener godt på tilbakefall.
Det finnes store og til dels underkommuniserte dilemmaer innen norsk ruspolitikk. Men disse ser man ikke snurten av i NRKs dekning av Sophie Elises rehabilitering. Det er synd, siden de kalkulerte inn at dette ble en seermagnet i beste sendetid. Isteden får vi en slags norsk Hollywood- utgave av hvordan rike folk kan betale seg forbi livstruende ventelister og dårlige tilbud. 120.000 kroner la influenseren på bordet for quick-fix behandlingen den dagen motivasjonen grep henne.
Glamorøst innpakket i Lindmos spotlight passet showet Sofie Elises merkevare perfekt. Men dette bildet ligger fryktelig langt fra en nyansert fremstilling av både rusmisbrukets alvor, utfordringer i behandlingsapparatet med påfølgende samfunnsøkonomiske konsekvenser.
Kanskje bidrar Sofie Elise til å justere noen fordommer rundt hvem rusmisbrukeren kan være, eller motivere noen til å ta grep rundt egen problematikk. Fint. La oss heie på at hun slipper tilbakefall eller angre på å ha brettet ut sitt private mareritt før det var særlig godt bearbeidet.
Men selv i podkastens glanstid bør vi forvente at statskanalen leverer mer stødige journalistiske grep enn dette. Mandatet til NRK handler ikke om å produsere lettvint markedsføring av egne profittprosjekter.