Det nye innmeldingssystemet for kystfiskere er så komplisert at fiskarlaget frykter den eldre generasjonen presses til trekke opp bruket for godt. Samtidig ser myndighetene mellom fingrene på grovt overfiske i den raskt voksende havfisketurismen.

Blant andre ser Nordre Senja fiskarlag med bekymring på at det nye sporings- og rapporteringssystemet er svært teknologisk komplisert og uegnet for de mindre båtene. De kaller det overvåking.

Det er nødvendig at myndighetene strammer opp kontrollen av fiskeriene, der ulovlig overfangst, dumping og underrapportering har vært et enormt problem lenge. Vi snakker om miljø- og vinningskriminalitet av store dimensjoner.

Samtidig vet vi at en del av vår godt voksne befolkning sliter med å mestre den digitale utviklingen. Det snakkes om en systematisk diskriminering der for mange pådrar seg svindyre inkassosaker fordi de ikke skjønner hvordan nettbanken og alskens e-postkasser fungerer. Kravene til datakompetanse gjør også arbeidslivet utfordrende for noen seniorer.

Systemet har gått skikkelig på trynet når vårt eget, statlige kontrollorgan holder på å knekke den lovlige, tradisjonsrike og mest miljøvennlige delen av norsk fiskerinæring

Det er vanskelig å bremse digitaliseringen av samfunnet, men det burde være en grei sak å skåne generasjonen som lever fjernest fra app-universet. Inkludere seniorene gjennom en glidende overgang der også de analoge systemene bevares, til smart-generasjonen har tatt helt over.

Slik tilrettelegging bør også Fiskeridirektoratet se behovet av, spesielt ovenfor den mindre kystflåten som ofte er bemannet med én eller få om bord. Sjarker som verken har en egen IT-avdeling eller satellitter egnet for kontinuerlig dialog med direktoratets datapark.

Samtidig som fiskeridirektoratet bør ta de massive protestene til etterretning, må man også foreta en kritisk selvransakelse av hvor godt disse tiltakene egentlig treffer. For i dag er det ikke bare sjarkene som drar opp betydelige mengder kysttorsk, sei, auar og kveite. Den observante har lagt merke til at mens det blir sjeldnere å se sjarkfiskere på fjorden, har det dukket opp stadig flere selfievillige tyskere og franskmenn, på rekreasjonstur med fritidsbåten full av fangst.

Havfisketurismen er poppis og ekspanderer raskt i Norge. Det er også fullt forståelig at feriefolket er villige til å bla opp mange titalls tusen for å kjenne det nappe. En uke i strekk. Dra opp og bløgge alle sorter. Også storkveita, som veier dobbelt så mye som mannskapet til sammen.

Det er bare ett problem. Turistene har ikke lov til å fiske så mye som stadige bildebeviser dokumenterer at de faktisk gjør. Grensa er på 18 kg fiskefilet, pluss det de spiser under oppholdet. Det vil si omtrent en torsk og en sei. Men så lite er det ingen som reiser rundt en halv klode for å oppleve.

Ina Gravem Johansen Foto: Trond Sandnes

Selv meldte jeg inn en havfiske-turistbedrift som skriftlig opplyste at hos dem kan gjestene fiske helt ubegrenset. Dette var før de skjønte at undertegnede er en grunneier bekymret for overfiske, og ikke en potensiell turist. Etter å ha luftet noen kjappe fakta fra Norges lover ble dialogen langt strammere, faktisk nektet bedriften nå å svare på noe som helst.

Undertegnede har nok lidd av en naiv tro på at også fiskerikriminalitet slåes ned på når den bevises skriftlig til staten. Men svaret fra Olav Lekve ved Fiskeridirektoratet var at de vet utmerket godt at det overfiskes grovt i havfiske-turismen, men at de mangler ressurser til å følge opp problemene. Han oppfordret samtidig om å varsle mistanke om kriminell praksis til direktoratet, for bare tips følges opp.

Nå finnes det sikkert seriøse aktører innen denne næringa også, men ifølge Fiskeridirektoratet vet man altså at det også finnes enormt av det motsatte. Det er gode penger i å la folk fiske og dumpe for underholdningens skyld. I enorme mengder. Om noen skulle være i tvil: Det er selvfølgelig havfiske-bedriftens ansvar å tydelig informere og kontrollere at turistene ikke tar opp mer enn 18 kg pluss lunsj. Den faktiske fangsten skal bedriften også melde til staten.

Det tar noen minutter å fiske den lovlige turistkvota, dermed er det suspekt når de tilreisende fortsetter å hale opp fisk i dagevis. Turist-bedriften vet selvfølgelig at risikoen for å bli kontrollert eller straffet er latterlig liten. Sjarken som ligger ved siden av og fyller sin lovlige kvote med samme fangst, må investere i avansert utstyr og ansette en egen datanerd som kan pepre direktoratet med elektronisk dokumentasjon. Når kvota er nådd stopper sjarken fisket, i motsetning til turistene som i praksis har ubegrenset tilgang til norske fiskeriressurser. Fiskeriministeren må på banen og rydde opp. Fiskeridirektoratet trenger nok ressurser til å følge opp og sanksjonere de aktørene som de vet synder grovt.

Systemet har gått skikkelig på trynet når vårt eget, statlige kontrollorgan holder på å knekke den lovlige, tradisjonsrike og mest miljøvennlige delen av norsk fiskerinæring. Samtidig som turistene fisker og dumper grenseløst. Selvfølgelig skal fiskerinæringa kontrolleres, men det må gjelde alle deler av den — og med funksjonelle metoder.