Larvebiff skal redde kloden

Et virkelig grønt skifte krever at vi endrer på matvanene. Helst bør vi spise innsekter som primær proteinkilde. Spørsmålet er om vi ønsker en kunnskapsbasert omstilling velkommen, eller om vi lar oss parkere av lobbystyrt grønnvasking.

Vi vet at uten mangfoldet av levende insekter som surrer rundt og pollinerer, er alt og alle fucked. Litt lenger inne sitter det å omfavne larvebiff, sneglepatè og hornbilletaco i eget kosthold. Men om vi både skal tenke på kloden og egen ernæringsgevinst, er dette løypa vi skal gjennom.

For nå viser forskningen at vegetarmaten fremdeles er gunstig for miljøet, mens de proteinrike variantene er lite næringsrike for mennesker. Jutta Dierkes, som er professor i klinisk ernæring, sier til TV2 at vegetarproduktene som etterligner kjøtt er så bearbeidet at kroppen sliter med å nyttegjøre seg viktige næringsstoffer.

Stekt neshornbille og rå maur er derimot den grønne stien til god helse, bedre miljø og bærekraftig sysselsetting. Så gunstig er faktisk insekter som mat, at det er merkelig at smådyrene ikke har fått langt større innpass i kostholdet vårt.

Forskningsrapportene peker på de helsemessige oppsidene ved at insektene inneholder mye proteiner, men også en drøss vitaminer og mineraler. Da hele insektet settes til livs blir det null slaktesvinn — og vi får jammen noe glitrende fiber med i vidundermaten. En ressursutnyttelse og ernæringsbredde vi bare kan drømme om når det gjelder husdyr, produsert fisk og soyabiff.

Miljøaspektene er imponerende, siden insekter avgir langt lavere klimautslipp enn tradisjonelle husdyr og trenger mye mindre fôr. Hele 12 ganger mindre enn storfe, regnet per kg ferdig mat. Produksjonen krever små arealer, og forurensingen er beskjeden. Skadevirkningene på miljøet og trusselen mot naturlige arter, som er en stor problemstilling innen fiskeoppdrett, er eliminert innen insektsavl.

Så hvorfor har vi ikke kastet oss over den nye supermaten? Dels handler det om vaner, at vi ikke har noen stolt kulturarv å lene oss mot i jakten på maur, bielarver eller de snegleartene som er topp mat i vår nærnatur. Men taco er heller ingen eldgammel, norsk tradisjon — så bildet handler om flere forhold.

Det er ekkelt å spise insekter, vil noen mene. En holdning som lett kan pareres med motspørsmål om hvor delikat det egentlig er å gomle gris som i over halvparten av tilfellene lever under så kritikkverdige forhold at de gnager halen av hverandre og dør sakte av infiserte sår. Eller om den deformerte oppdrettsfisken virkelig frister mer, som aldri har opplevd et akseptabelt nivå av dyrevelferd, og gnages i stykker av lus, stress og trengsel, ifølge Mattilsynet. Hvorvidt mat oppfattes som ekkel eller delikat, handler egentlig om følelser, kunnskap og hype.

Sannheten er at vi stort sett spiser det vi blir fortalt at vi skal fortære. Reklamer og informasjon om hva som er den sunne veien bort fra en forpestet og skakkjørt klode, det lytter folk til. Så hvorfor uteblir den massive kampanjen for den grønne, kortreiste og supersunne sneglepaien — når vi vet at miljøeffektene gruser dagens jordbruk og konstruerte havbruk?

Svaret handler delvis om kapitalinteresser. For det finnes krefter som slett ikke ønsker konkurranse fra et sunnere, mer miljøvennlig og etisk bærekraftig produkt, som i tillegg er billig. Den grønne og sunne insektmaten er for eksempel en konkurrent til oppdrettsindustrien, som omsetter og eksporterer for svimlende summer.

Oppdrettslobbyen bruker mye penger på å grønnvaske egen næring, samt selge inn oppfatningen om at Norge må fortsette å maksimere produksjonen fordi verden sulter. Sannheten er at den norske eksportfisken er dyr, og aldri når klodens fattige.

Insekter som mat er derimot reelt fattigdomsbekjempende, siden produksjonen krever lite teknologi og lav økonomisk investering. Forskning.no redegjør for hvordan dette lett kan bli levebrød for fattige kvinner og jordløse i verden, både i bygd og by.

Et relevant spørsmål er hvor grønt det norske samfunnet egentlig vil bli, når storkapitalen ikke får være en definerende aktør? Finnes det ordførere som er villige til å kjempe på barrikadene for ekspanderingen av en grønn industri, som i tillegg gjerne betaler grunnrenteskatt for det beskjedne arealet som kreves, selv om insektnæringa ikke har en massivt «motiverende» lobby i ryggen?

Det spørs. Så da må vi enten vente på at insektlobbyen etableres gjennom kapitalinnskudd fra miljøfrelste rikinger som er grepet av enorme samvittighetskvaler. Eller så kan myndighetene ta stilling i egen ryggrad og bestemme hvor veien skal gå. Etablere målrettede etableringstilskudd og omstillingstiltak fra grisefis til larveklekkeri.

Et reelt grønt skifte krever motivasjon gjennom kunnskapsbaserte endringer foran lobbystyrt grønnvasking. Og hype. Larvebiff på menyen hos de renommerte restaurantene, det setter fart i arbeidet med å redde kloden.

Vil du bidra med din mening? Send debattinnlegg på epost her