Motvillig ansvar for fattigdomsbølgen

Statsbudsjettet tar endelig grep mot fattigdommen. Det får SV æren for.

Ved inngangen til den kalde fine tida, førjuls- kjøpefesten og sesongen for å fyre ekstra i peisen, er det alarmerende mange i Norge som finner det fine, festlige og varme ganske fjernt. Den norske fattigdomsbølgen er reell. Men også forutsigbar og varslet. Og til nå politisk ignorert.

Det er ikke lenger snakk om marginale grupper som faller gjennom i systemet. Problemet er logisk og utbredt. Når strøm og matvarer stiger i pris blir det mindre å rutte med. Det blir samtidig fullstendig krise i alle de husstandene som tidligere sleit med å få endene til å møtes.

Denne gangen er det ikke snakk om de stakkars, lutfattige laksemilliardærene, men barnefamilier med enslige forsørgere. Syke, minstepensjonister, uføretrygdede og folk som baler i Nav-systemets uavklarthet. Media har presentert de utsattes historier ganske tett det siste året. Oppsiktsvekkende eksempler på familier som sulter og fryser. Også mennesker i full jobb kjenner på desperasjonen, for eksempel læreren som nesten ikke har mat til ungene, til tross for at hun jobber dobbelt.

Debatten på NRK har løftet problematikken både med og uten politikere som ville stille. Når regjeringen endelig møtte var svaret «Nei». De hadde ingen planer om å øke grunnsatsen av ytelser til de mest utsatte gruppene. Heller ikke når betydelige deler av befolkningen, og stadig nye grupper, lider under fattigdom.

Begrunnelsen var noe ullent tull om at det ikke må bli for lukurativt å «velge» å bli trygdet. Som om det finnes en eneste levende skapning, encellede eller fullt utviklet med kne og hjerne, som velger å pådra seg leukemi med kroniske følgeskader av cellegift. Eller ME og et sengeliggende liv med kronisk mistenksomhet fra en bedrevitende saksbehandler i Nav, helt uten medisinsk kompetanse.

Utallige forsikringer har kommet fra de som har regnet på saken, om at det fortsatt vil være veldig mye trasigere å være syk, gammel og arbeidsufør enn å kunne jobbe. Selv om staten øker minsteutbetalingene så pass at man kan spise og ha det varmt på hybelen.

Det har vært vanskelig å rikke regjeringen, men siden de er i mindretall må de forhandle med SV. Da det denne uken ble klart at statsbudsjettet innebærer et løft i minstepensjonene, barnetrygden og bostøtten, var det SV som hadde sørget for det gjennomslaget. Fint, men for regjeringspartier i fritt fall på meningsmålingene, er det merkelig at de ikke har villet å ta dette ansvaret selv. Mye tydeligere og mye tidligere.

Samtidig hører vi at Frelsesarmeen, Fattighuset og diverse suppekjøkken aldri har hatt så stor pågang av folk som trenger akutt hjelp. Også disse mottar økt støtte. Greit nok, men dette er ikke måten å møte fattigdommen på. For privat organiserte nød-tilbud finnes slett ikke alle steder. Det skal heller ikke være sånn at på toppen av sult og nød, skal man tvinges til å søke hjelp hos religiøse organisasjoner som man egentlig ikke vil ha noe å gjøre med.

Det norske velferdssamfunnet er tuftet på at det offentlige yter rettferdig og lik bistand til befolkningen. Man skal passe seg for å delegere til tilfeldige aktører å sørge for ett varmt måltid i uka til trengende med riktig adresse, mens det egentlige sikkerhetsnettet har raknet.

For selv om det er mulig å søke nødhjelp hos Nav, er reglene er så rigide at flere forteller at de tvinges til å selge hus og bil før de kvalifiserer. Ingen vil gi opp sine siste faste holdepunkter når bakken revner. Systemet er så paranoid mot å bli svindlet, at det svikter i sitt viktigste mandat.

I denne kalde tida kjenner samtidig de fleste seg kulturelt og sosialt forpliktet til å diske opp med adventskalendere, gaver og julematen som nå er doblet i pris. En utopi for stadig flere. Prisveksten handler ikke bare om krigen i Ukraina eller at det ikke finnes vann i norske vanndepoter. Det ligger politiske valg bak å selge norsk kraft til et europeisk marked. Det samme gjelder tafattheten i å la de store butikkjedene bestemme prisnivået på mat. For det er pris-spekulering i det norske markedet som hovedsakelig er årsaken til drastisk økte matpriser, hvilket myndighetene aksepterer.

Vedtakene som har ledet oss hit er i beste fall politiske tabber. Feil som bare kan rettes opp gjennom nye politiske vedtak. Handling, som leder oss ut av uføret istedenfor å bare nødlappe konsekvensene.

Det gjenstår å se om de planlagte økningene i velferdsytelsene faktisk retter opp det som har blitt et alvorlig økonomisk etterslep for de mest utsatte i befolkningen. Ikke minst, om tiltakene holder et nivå som er arbeiderbevegelsen verdig.

Hvis ikke er det bare å ønske Støre & Co god tur nedover på målingene. Det å ta ansvar for fattigdomsbølgen satt betenkelig langt inne for sentrumspartiene i regjering.