Stein-Gunnar Bondevik skriver 3. desember i Folkebladet at «stridsvognenes kjerne er Finnmark». De som går inn for nye stridsvogner ønsker å forsvare Finnmark, de som vil utvikle nye konsepter akter ikke å forsvare en eneste borger, ifølge han. Slik skriver en som er skolert i kommunikasjon fremfor fag.
Han overser Garnisonen i Sør-Varanger (GSV) sin rolle, villeder om den norske Hærens «ufattelig slagkraft». Bondevik avlegger også undertegnede flere visitter med subtile fornærmelser og insinuasjoner. Dette siste, og den frie dikting om hva han påstår å ha overhørt, lar jeg bare ligge. Han må gjerne finne glede i å gjøre seg stor på min bekostning.
Den gang da 6. divisjon hadde 18.500 soldater, tre-fire reelle brigader og AMF(L) øvde regelmessig på innsetting i Nord-Norge, var den strategiske vurderingen at de store landstyrkene skulle ta opp kampen i Skibotn og Lyngen. Dette for å sikre mottak av forsterkninger over Bardufoss flyplass og dypvannskaiene på kysten.
Samtidig skulle avdelingene øst i Finnmark og HV ta opp kampen med en gang grensen ble krysset, deretter sloss for å sikre tid og rom til å motta forsterkninger. Etter å ha stanset den fiendtlige fremrykningen skulle vi gå til motoffensiv sammen med mellom 50.000 og 100 000 allierte soldater for å kaste fienden ut igjen.
Å oppmarsjere store styrker på grensen i øst for å stanse et angrep ved å angripe inn på Kola ville være strategisk destruktivt slik både Norge og NATO så det. Mange stabsoffiserer og godt skolerte strategiske ledere konkluderte også år etter år med at store landstyrker vanskelig kunne fremføres fra Troms til Finnmark i krig, uten først å kontrollere både havet og luftrommet. Styrkene måtte være der på forhånd og kampen måtte tas opp på grensen for å etablere krigstilstand. Dette ville sikre utløsing av artikkel 5 i Nato og iverksetting av forsterkningsplanene.
Det overordnede konseptet som rammet inn det hele var — og er fortsatt — «avskrekking og beroligelse», som også utelukker amerikanske baser og atomvåpen i Finnmark, da det i Moskva vil bli oppfattet som en trussel om mulig angrep på Kola utløst av en gitt situasjon et annet sted i verden. Noe som igjen kunne utløse en defensivt motivert angrepsoperasjon fra deres side.
Bondeviks melodi er forførende som rottefangeren fra Hamelns i Grimms eventyr, men ikke la dere lure
Strategiske dilemmaer og strategisk tenking som handlet om hvordan vi best kunne forsvare Finnmark, Norge og NATO i nord uten å stimulere økt spenning unødig. Sverige og Finland er nå på vei inn i NATO, teknologien utvikler seg fort, den klassiske krigen lever i beste velgående mens digitale og sammensatte (hybride) konsepter har kommet til. Konsepter som medfører at trusselen mot Norge og Nato sannsynligvis vil materialisere seg i Stavanger før Øst-Finnmark.
Denne utviklingen, og endringene i Nato, gir oss bedre muligheter til å utvikle et selvstendig, helhetlig og mer kosteffektivt konsept for forsvaret av Norge, enn noen gang siden 1949. Et konsept som skaper synergi mellom offentlige og frivillige beredskapsaktører, som utruster grensevakta med det beste og nyeste. Et konsept som gir kavaleri-bataljonen på Porsangmoen mulighet til å bidra i reell mobil manøverkrig, uten å være begrenset til ild og bevegelse på et lite område med en håndfull tunge stridsvogner og mekaniserte enheter.
Vi kan jo se stort på det og la oss underholde av Bondeviks vilje til å forsvare det bestående som en kamp mellom gode og onde krefter. Å sette likhetstegn mellom vilje til å forsvare Finnmark og investering i nye stridsvogner er imidlertid ikke bare feil, det er farlig villedning.
Det Finnmark og Nord-Norge trenger fremfor alt er en helhetlig nasjonal politikk som bygger levende lokalsamfunn og stanser fraflytting. En politikk som for eksempel legger til rette for at verdens beste lammekjøtt kan nå eksisterende markeder i et Italia og EU som allerede etterspør dette. Kompetanse og rammevilkår som skaper begeistring for etablering av nye moderne sauefjøs og dermed en ny eksportnæring med stort potensiale. En politikk som snur mangelen på folk i helsetjenesten til innflytting og optimisme.
Dette handler faktisk også om sikkerhet. Ti milliarder kroner brukt årlig på helhetlige beredskapstiltak og attraktive rammevilkår for næringslivet, samt forskning og utdanning, ville gi vesentlig bedre sikkerhet i årene som kommer enn en håndfull nye stridsvogner, av forrige modell, i et døende Finnmark.
Å prioritere stridsvogner uten å gi Forsvars- og totalberedskapskommisjonen anledning til grundige helhetlige vurderinger av de nye realitetene, og det tidløse strategiske dilemmaet, er ikke bare forhastet, det er å fraskrive seg andre og mer helhetlige muligheter.
Bondeviks melodi er forførende som rottefangeren fra Hamelns i Grimms eventyr, men ikke la dere lure.