Bærekraftige havnæringer i nord styrker vår sikkerhet

Et velfungerende næringsliv, sterke kunnskapsinstitusjoner og tillitsfull samhandling er samfunnets våpen for å styrke sikkerheten. Sivilsamfunnets svar på «boots on the ground».

Under den kalde krigen fungerte forskningssamarbeid som olje i det internasjonale maskineriet. Nå er krigen varm og begrensningene større. Om dette endrer seg vet ingen. Men forskningssamarbeid er lite politisk sensitivt og har en avspennende effekt. Samtidig må vi ta grep for å styrke egen sikkerhet. Her kan videre utvikling av bærekraftige havnæringer i nord og økt samhandling basert på tillit mellom aktørene være viktige bidrag.

Som vi vet, har nordområdene store naturgitte ressurser. Kombinert med et stort kraftoverskudd gir dette et utmerket utgangspunkt for utvikling av ny grønn industri. Videre utvikling av eksisterende havnæringer og satsing på nye bærekraftige havnæringer i nord – en grønn industrialisering av nordområdene – er et politisk kinderegg. Det vil gi verdiskapning, bidra til å møte klima- og naturkrisene og motvirke de alvorlige demografiske utfordringene som Nord-Norge står overfor.

Det gir rett og slett flere folk på bakken. Norges sikkerhetsmessige utfordringer er størst i nord. Dette har nå blitt tydeligere enn noen gang. Legger man de to perspektivene sammen, ser vi at det er i Norges interesse å prioritere investeringer som skal inngå i det grønne skiftet til Nord-Norge og til Finnmark spesielt.

Over natta har Europa, og spesielt Tyskland, kommet i en energiknipe hvor det å bli raskt uavhengig av fossile energikilder har fått høyeste prioritet. Man har kommet i en situasjon hvor en mulig bi-effekt av krigen i Ukraina er at vi får en raskere omstilling fra fossil til fornybar. Norge er en attraktiv leverandør i første omgang av naturgass, for eksempel fra Melkøya, til et sultent europeisk marked.

På noe lengre sikt kan vi intensivere vår nasjonale innsats mot fornybarløsninger og øke vår eksport av både løsningene og produktene. Hydrogenproduksjon i Berlevåg, basert på vindkraft, er et eksempel på at grønn industri i nord kan gi nye arbeidsplasser og bidra til styrke befolkningsgrunnlaget og samtidig redusere avhengigheten av fossil energi i Europa. Dette gir en dobbel sikkerhetsmessig uttelling. I tillegg kommer økte eksportverdier for Norge og bidrag til å bekjempe klimakrisen.

Samfunn med interne spenninger og manglende tillit er dysfunksjonelle, men også sårbare for krefter som vil utnytte misnøyen. Så langt har vi i Norge observert slikt på avstand, for eksempel gjennom protestene mot dyrere drivstoff og høye levekostnader i Frankrike («de gule vestene») og påvirkningen av presidentvalget i USA.

Det er heldigvis ikke lett å se for seg slike tilstander i Norge. Men samtidig ser vi konturene av strømninger i det norske samfunnet som vi må være oppmerksomme på. Vi tyr raskere til ulike former for protester enn før, velgermassene er mer flyktige, sentrum-periferi aksen har blitt mer tydelig, og tilliten til myndighetene er utfordret. Selv om vi er milevis unna tilstandene i andre land, har vi et kollektivt ansvar å forebygge slike utviklingstrekk.

Forhøyet bevissthet rundt samarbeid og samhandling i nord kan være et forbyggende tiltak mot slike utviklingstrekk. Uroen rundt regionreformen er et eksempel på at vi trenger å styrke samarbeidsånden også i nord. Det gjelder også når sterke interessemotsetninger utspiller seg, for eksempel når hensynene til vern og bruk kolliderer, når miljøpåvirkninger fra oppdrettsnæringen setter sinnene i kok i lokalsamfunn, når oljeboring i Arktis skaper fronter, eller når etablering av havvind legger beslag på områder som har vært brukt av fiskerinæringen.

Havnæringer som er kompromissvillige, og som samarbeider og sameksisterer, vil tjene egne og storsamfunnets interesser, og i tillegg styrke sikkerhetssituasjonen.

Mange internasjonale studier viser at det er viktig med god involvering av lokalbefolkningen ved omstillinger. Grønn omstilling må oppleves som rettferdig og lokalt eierskap er avgjørende for å få alle ombord. God dialog vil motvirke spenninger i samfunnet og øke motstandsevnen. Vår tillitsbaserte og samarbeidsorienterte grunnstilling er sivilsamfunnets viktigste bidrag til å styrke sikkerheten.

Sett gjennom både nasjonale og internasjonale briller utgjør næringsliv og kunnskapsinstitusjoner som samhandler en stor kraft. At Forsvaret nå styrkes, er helt nødvendig. I tillegg er det viktig at sivilsamfunnets bidrag til totalforsvaret også prioriteres. En revitalisering av nordområdesatsingen har aldri vært mer aktuell.