Polariseringens destruktive makt og forsoningens skapende kraft

Det pågår en til dels bitter og het debatt om hvem som kan være mest samisk, hvem som var først eller led mest. Undertrykkelse og maktovergrep er tidløse og universelle fenomen. De bør helst sees i den konteksten i dag.

Det er mange grupper i landet vårt som har vært utsatt for direkte overgrep med ved å fornekte deres kultur og språk. Deriblant har forsøket på å fornorske samiske kultur og språk vært blant de mest alvorlige. Dette er noe vårt samfunn har innsett, erkjent og endret på. Det har vært gitt uforbeholdne unnskyldninger, anerkjennende tiltak og avbøtende virkemidler har vært satt inn.

Alt har sin tid, og jeg tenker tiden er inne for å se fremover og forsone seg med at slik var det en gang dessverre. For meg virker det som en akademisk elite har en honningkrukke her og dyrker gamle overgrep som nye. Noen belegger vitenskapelig at kanskje ikke alle som står i samemanntallet egentlig er samisk. Det tjener ikke overlevelsen av samisk kultur og identitet, den er dynamisk som alt annet. En kan bare spekulere i motivasjonen for akkurat det.

For å trekke frem et par mulige årsaker til polarisering kan konsultasjonretten som Sametinget mye godt bruker som en «neirett» i arealsaker, være en. En annen kan være en reindrift som ekspander til arealer de før ikke har vært mye grunnet en uregulert rett til reinmerke. Noe som synes tabubelagt å nevne. En jordbrukseiendom kan ikke deles opp i «tusen bitar» for å sette litt perspektiv.

Jeg tror ikke reindrifta går under om det etableres en kraftlinje eller en gruve startes opp når alle viser smidighet og grunnleggende miljøkrav innfris. Det moderne samfunn krever offer av alle og bruk av natur er også med på å ivareta den. Fra min tid i Finnmark syntes rein også å trives godt i bymiljø, og syntes blant annet veldig godt om mine jordbærplanter. Utallige erstatningssaker der beiteland etter rettens syn er gått tapt har ikke forhindret at reintallet bare har gått opp og opp.

Skal samisk kultur innsnevres til ekspanderende reindrift og nektingskultur forbeholdt noen få, eller skal vi dyrke frem det mangfoldet vi «nesten» samer kan inkluderes i? For de av oss som i hjerte og sinn også forsøker å hevde vår identitet føles det vanskelig. Noen ganger kan det kjennes lik en avvisning jeg forestiller meg et stebarn kan føle på i en gitt situasjon. Mangfoldet av samer har vært en naturlig utvikling gjennom det at flere folk lever i lag. En smeltedigel som har fostret flere lag av folket med opprinnelse i det samiske og det kvenske for den del. Det være seg fra hav til fjell , fra kjørerein til dagens skuter…

Vi har foruten reindrift, som mange vil si er den grunnleggende kulturbærer, samiske håndtverkstradisjoner, språkopplæring, museer samt høstings- og fangsttradisjoner. Tradisjoner vi med fordel og stolthet kan bygge mye mere på. Det vil være med å gjøre landsdelen vår enda mer spennende å bo i, stimulere vår identitet og ikke minst tilhørighet. Å hevde i dag at spesielt samer i dag utsettes for mobbing mener jeg er feil. Episoder som i det siste har vært trukket frem er både nedrige og fullstendig uakseptable, men dessverre en del av et felles og trist samfunnsproblem.

Offerrollen er ikke bærekraftig på sikt slik som begrepet «likeverd», i dag er vi «god nok». Vi må bytte ut fornorskning med forsoning. Det kan se ut som våre myndigheter ser seg tjent med å fornorske den delen av samisk kultur som ikke har samme status som idealet skapt av akademia. Grensen mellom påvirkning og bruk av forskning og fakta er viktig å være oppmerksom på.

Bruker sentrale myndigheter privilegier og rettigheter på en måte som splitter befolkningen ved å gi noen fordeler en annen ikke kan tildeles; sånn som for eksempel bruken av utmarka? Splitt og hersk er kjent strategi for å bevare makt og innflytelse. Jeg vet fra en spørreundersøkelse at samisk ungdom er svært stolt av sin identitet. Det er verd å ta med seg, og den viktigste grunnstein for kulturbæringen, samt den status samisk kultur har for det vi ønsker å være.

For at vår landsdel igjen skal leve og fraflyttingen snues må forsoningens og foreningens kraft utnyttes. Destruktive motsetninger er en tilstand der intet vokser eller gror.

Der ligger vår felles utfordring.