Det finnes ikke mangel på helsepersonell i Norge. Mangelvaren er arbeidsgiverens vilje til å tilby det som kreves for å rekruttere fagfolkene tilbake fra andre yrker.

Pårørende forteller om grov omsorgssvikt ved sykehjem og helsehus. Det er «Kode Rød» over hele landet og kritisk lav bemanning, sier Sykepleierforbundet. Kommunene holder på å miste grepet om faglig forsvarlighet i egen drift. Fordi de prøver alt annet enn det som skal til.

Kommunene sliter med å få tak i nok og kvalifisert helsepersonell. Dermed er det mange ufaglærte på jobb og farlig høy belastning på sykepleiere og andre fagfolk. Når bemanningen samtidig reduseres til et minimum øker sykefraværet. Resultatet blir et uforsvarlig omsorgstilbud til pasientene.

Problemet er langt fra nytt. Alltid forklarer fagmiljøene hva som skal til, og likevel råder en fasinerende motstand mot å ta effektive grep. Samtidig tvinges det offentlige til å leie inn vikarer fra svindyre bemanningsbyråer når egen arbeidsstokk knekker sammen under trykket.

Når fraværet blir skyhøyt lanseres et nytt prosjekt fra kommunen, istedenfor å ta utfordringen ved rota

Målet for den byråkratiske forståelsen av å drifte helsetjenester, handler tilsynelatende bare om å spare penger. Dette streves det stadig etter gjennom omstruktureringer. Prosesser som helt mangler faglig forankring. Den siste trenden handler om å legge ned spesialiserte døgnplasser for å satse mer på hjemmebasert omsorg.

Det faktum at behovet for heldøgns pleie vil øke i takt med at eldrebølgen treffer, tas det ikke høyde for. For det høres fint ut å heller bo hjemme. Ikke minst virker den ønskedrømmen veldig billig for kommunen. Problemet for alle de som faktisk er for syke, som trenger døgntilbud i sykehjem og helsehus, er at de allerede i dag savner forsvarlig hjelp fordi det mangler både fagfolk, plasser og stillinger. Situasjonen er alvorlig og utrolig. For kommunene bruker gjerne store summer på å utrede og igangsette bakvendte reformer, istedenfor å gjøre det som virker: Øk lønna og bemanningen, tilby fulle stillinger.

Ikke lokk med noen ekstra feriedager, men gi et betydelig lønnshopp. Minst 100.000 kroner ekstra per år til sykepleiere, som ofte er den prekære mangelvaren, så kommer det kvalifiserte søkere.

Ina Gravem Johansen Foto: Trond Sandnes

Selvfølgelig blir lønnsposten dyrere. Men om totalen vil koste mer enn dagens alarmerende situasjon, er slett ikke sikkert. Det vil uansett være snakk om beskjedne summer i kommunebudsjettet når sykefraværet sykner, bemanningsbyråene blir overflødige og svindyre omstruktureringsprosesser parkeres. Dersom kommunene tar sine lovpålagte oppgaver innen helse alvorlig, er løsningen enkel.

Så hvorfor følger ikke kommunene denne kuren, som sykepleierforbundet lenge har sagt vil løse problemet? Kanskje handler det om mangel på respekt for fagfolkene i helsesektoren. Det er tross alt bare snakk om kvinnedominerte lavtlønnsyrker. Istedenfor å lytte til helsepersonellet lager administrasjonene sine egne forklaringsmodeller, som at det ikke finnes nok fagfolk. Det bevises visstnok gjennom at det ikke kommer nok søkere på utlyste stillinger. Altså disse luselønn-stillingene i tåpelige stillingsprosenter. Som også innebærer ubekvemme arbeidstider, uforsvarlig høyt arbeidspress og enorm risiko for å ryke på utbrenthet.

Selv om det i Norge mangler 7.000 sykepleiere på jobb, finnes det mer enn nok fagfolk. De har rømt fra arbeidsforholdene som tilbys, og foretrekker andre yrker. Når disse først har gitt opp arbeidsgiverens vilje til å betale anstendig lønn og legge forholdene til rette for forsvarlig drift, er det ikke en omstillingsrapport mot «ekstra billig drift» som lokker dem tilbake.

Samtidig har bemanningsbyråene funnet sitt marked i skyggen av kommunenes falitterklæring som både arbeidsgiver og forvalter av omsorg. Gjennom svindyre tjenester, der hovedinntekten går til utbytte for den private eieren, tvinges det offentlige i neste runde til å kjøpe døgnplasser og fagfolk når krisa blir akutt. Til mangedobbel pris av hva det ville kostet å gi egne ansatte et betydelig lønnshopp.

Kanskje er dette mønsteret så vanskelig å snu, fordi man verken vil løfte de kvinnedominerte omsorgsyrkene opp fra lavtlønnslinja, eller anerkjenne helsesektorens krevende profesjoner. Man nekter å forholde seg til hva det faktisk koster å drifte forsvarlige omsorgstilbud. Dermed fortsettes det på «Kode Rød» over hele linja. Når fraværet blir skyhøyt lanseres et nytt prosjekt fra kommunen, istedenfor å ta utfordringen ved rota. Den byråkratiske styringen har blitt et farlig og dypt kritikkverdig prosjekt, på kollisjonskurs med fagkunnskapen som burde være kjernen i driften.

Det faktum at også kvinner kan velge egen arbeidsplass og selvfølgelig rømmer et synkende skip, kan verken kommuneadministrasjonene eller politiske utvalg omstrukturere seg bort fra. Kommunene kan derimot rekruttere nok og kvalifisert fagfolk til helsetjenesten, hvis de vil. Det handler om å gjøre noen tydelige prioriteringer og samtidig spare ansatte og pasienter for farlige og alt for billige ideer.