Hysj-vannet. Hemmelig-myra og personlige sopp-plasser. En varm og fuktig sommer booster villmarks-buffeten og drar folket ut på matauk. Samtidig lokkes det fram noen antisosiale trekk i den nordnorske folkesjela.
Som å ville ta ut mest mulig av de felles godene til seg selv. Spionere på og lyve til konkurrentene. For så å fylle kurven, båten og fryseboksen med ørreten, molta og andre kulinariteter ingen andre skal vite om. Maten som finnes der ute, bare for den som vet om hemmelig-plassene.
I år har vi en multesesong helt utenom det vanlige. Det bør rett og slett være nok til alle som gidder å fylle en bøtte eller ti. Ikke bare myrene, men store fjellsider er dekket av det oransje augustgullet. Kantarellen er og tidlig ute. Også den bugner det av i år. Vi er heldige som bor nært en frodig, sunn og ikke minst felles natur. Et gavmildt gode, vernet av allemannsretten.
Litt av sjarmen med sanking er samtidig at innsatsen skal belønnes. Det skal ikke være for lett. Den som er utholdende saumfarer utallige kvadratkilometer blandingsskog for å finne den ene skråninga der luksussoppen alltid kommer tilbake. Den lille myra som gir plommestore bær og akkurat den klakken der seistimen står. Naturen skal analyseres og undersøkes nøye før den kan overlistes og erobres.
Lur rivalen inn i tett urskog og rist henne av deg. Så er hysj-skråningen igjen trygg
Ingen overlevere gir fra seg en slik forskningsavhandling uten videre. Kvalitative og kvantitative data. Drøftinger, statistikker og konklusjoner. Man røper ikke hvor hemmeligplassen er slik at andre, med en sløv manøver bare kommer og tar gevinsten. Bøller seg forbi den dedikerte langdistanseløperen med en lat motordoning. Ikke faen.
Dermed oppstår et eget spill. Småbåten putler tungt i vannskorpa mot land. Fylt til randen av knapt avlivet storfangst. Men når du spør om det har nappet ristes det alvorstynget på hodet. «Bare svart hav. Dessverre.» Konkurrentene skal villedes.
I skogen venter et annet scenario. Det er vanskelig å skjule en full kurv av knallgul kantarell. Dama du plutselig møter mellom grantrær og bjørkekratt nagler øynene i din fulle kurv, mens hun prøver skjule skammen i sin egen tomme. Hun sier «Hei» og «Hade» før hun begynner å stalke deg i skogen. Liste seg bak for å se hvor du finner soppen. Hadde det ikke vært for hennes naive, sjarmerende tro på å være usynlig bak tynne bjørkestammer burde du blitt redd. Bevæpnet med ståltermos og soppkniv som hun er. Men sankere er heldigvis et lite utagerende folkeslag, lur rivalen inn i tett urskog og rist henne av deg. Så er hysj-skråningen igjen trygg.
Kanskje ligger det i den nordnorske befolkningens DNA å verne om hemmelig-plassene. I alle fall om vi skal feste tillit til førsteamanuensis Gaute Svensson ved UiT, Norges Arktiske Universitet. Han har nemlig forsket på saken, og forklarer til avisa Nordlys at evnen til å lykkes med å bruke marka som matauk har vært en viktig faktor for overlevelse på våre breddegrader. Behovet for å verne om ressursene man finner er dermed både forståelig og nedarvet som et talent for overlevelse.
Da er det ikke så rart at ville kulinariteter kan føre til konflikter og juridiske hanekamper. Spesielt når hemmeligplassen plutselig blir viden kjent og samtidig befinner seg på noens eiendom. Det er Statsforvalteren som sitter på fasiten over hva man kan tillate seg i et slikt dilemma. I Troms kan en grunneier skilte et avgrenset område, av for eksempel multeforekomst, som privat.
En skilting som prinsipielt kolliderer med allemannsretten, hvilket kan provosere. Det verserer også ulike erfaringer av hvorvidt slik merking respekteres. En bekjent hadde derfor i sine unge år foretatt en praktisk undersøkelse av hvilken skiltformulering som genererte mest effektiv grensesetting ovenfor sugne bærplukkere. «Privat område» og «Bærplukking forbudt» dugde dårlig. Men en blanding av løgn og trussel, innpakket i delvis språklig internasjonalisering viste seg å fungere svært effektivt: «Føkk åff. Myra e minelagt».
Muligens var dette å gå litt langt, selv om effekten plasserte seg i skiltingens KNOCK OUT-liga. Bare grunneieren dristet seg i alle fall ut i myras grøde. Legitimert av et antisosialt, men dog nedarvet overlevelsesinstinkt.