Verden trenger mer sjømat. La det ikke være noe tvil. Norsk fisk er viktig for den globale tilførselen. Årlig eksporterer vi 2,7 millioner tonn sjømat. Det dekker sjømatbehovet i et variert kosthold for mer enn 130 millioner mennesker.
Brorparten av dette er villfanget fisk, men også havbruk er viktig. På tross av dette klarer Fred Jørgensen og Kåre Nordgård å skrive innlegg her i avisen hvor de forsøker å neglisjere sjømatnæringens betydning for norsk og internasjonal matproduksjon.
Vi bør spise mer sjømat, både villfanget og oppdrettet. Dette gir forskere, kostholdseksperter og FN tydelig beskjed om. Befolkningsveksten globalt gjør og at vi må øke produksjonen av sjømat ut fra et kostholdsperspektiv. Sjømat er også viktig for den globale tilførselen av mat.
Det er grenser for hvor mye fisk vi kan fiske uten at det går utover bestandene. FNs matvareprogram har derfor vært tydelige på at vi må dyrke og oppdrette mer i havet. Å basere bare på uttak fra vill fisk, er utenkelig. Globalt drives det oppdrett på en rekke arter, men skal verdensproduksjonen øke tilstrekkelig, er det behov for teknologi, tjenester og forvaltningskompetanse slik at vi kan øke havbruksproduksjonen.
Norge eksporterer ikke bare mye sjømat. Vi er også en av de fremste land i verden når det kommer til produksjon av teknologi og tjenester, spesielt innen havbrukssektoren. Norsk kompetanse er viktig for å øke verdensproduksjonen.
Som kjent er havbruksandelen i Norge i dag økende. Herrene Jørgensen/Norgård har helt rett i at laks og andre arter må ha fôr. Fôrfaktoren er imidlertid gunstig slik at hvert kilo fôr som går til laksen er lavere enn for de fleste kjøttprodukt. Laksen trenger i gjennomsnitt 1,1 kilo fôr for å legge på seg ett kilo. Til sammenligning trenger fjærkre 1,7 kilo mens storfe trenger 6,6 kilo fôr.
Norge skal ikke fø verdens fattige med laks, men produksjon av laks er effektiv matproduksjon målt mot alternativene.
Lykkes vi med det kan vi kutte klimautslipp, øke produksjonen av fôrråvarer i Norge og samtidig bygge nok et industrieventyr langs kysten av Norge
Spiser så laksen, og for den del kua, kyllingen og andre, maten til verdens fattige slik de to skribentene skriver? Fiskefôr består i stor grad av vegetabiler som soya, mais og raps. Det brukes også noe fiskemel og fiskeolje. Selv om laksen er mer effektivt til å omdanne fôr til kjøtt enn konkurrentene, så er noen av ingrediensene produkter som kunne gått til humant konsum.
Derfra til å si at «de fattige sulter for at vi skal selge laks» er det milevis. Det er ordkløyveri som legger til grunn at vi avvikler konsum av kjøtt, oppdrettet fisk og for den saks skyld mindre viktige næringsmidler som kaffe, te, alkohol og sukker.
På tross av det bør vi oppskalere produksjonen av andre fôrråvarer. Først og fremst fordi det kan redusere klimaavtrykket. Sjømat representerer gjennomgående et lavere klimautslipp enn kjøttprodukter. Silda er også her i front, mens laks og torsk er på nivå med fjærkre. Dette er dokumentert gjennom livsløpsanalyser av ulike produkt. Også ut fra et klimamål bør vi derfor spise mer sjømat.
Omlag to tredeler av klimaavtrykket fra laksen kommer fra fiskefôret. Derfor er det her vi mest effektivt kan redusere klimaavtrykket ytterligere. Det kan vi gjøre ved å høste mer fra havet, men av arter som ikke er egnet som mennskemat som for eksempel plankton. Disse utgjør den største delen av bioproduksjonen i havet.
Bedre utnyttelse av biprodukter fra matproduksjonen, og dyrking av ulike mikroorganismer og insekter kan også bli til fôrråvarer. Lykkes vi med det kan vi kutte klimautslipp, øke produksjonen av fôrråvarer i Norge og samtidig bygge nok et industrieventyr langs kysten av Norge.