Det er i skrivende stund fortsatt uklart hvor missilet som slo ned i Polen egentlig kom fra. Det var ikke like uklart tirsdag kveld — både BBC og CNN hadde på et tidspunkt slått fast at Russland var avsender. Kommentatorer fra hele verden kom på og forhåndsprosederte hvordan dette kom til å bli bortforklart av Kreml, og en rekke statsledere mer enn antydet at dette var et angrep på Nato.
Da vi våknet onsdag morgen var det på ingen måte den samme tonen i meldingene. Forståelig nok, ettersom de fleste indikasjoner pekte i retning av at missilet stammet fra ukrainsk luftvern. Det gir en veldig annerledes situasjon enn først meldt, med en helt annen konsekvens. For å si det mildt. Vi kan alle prise oss lykkelige over at det ikke satt en president i Washington med fingeren på avtrykkeren.
Det blir stadig vanskeligere å skille vås fra fakta, og tallet på de som ønsker å programmere folks hjerner vokser for hver dag
Det var fascinerende å følge saken utover tirsdagskvelden. Alle nyhetsankre var opptatt av å understreke at man ikke hadde full kontroll på detaljene, at man ikke hadde hele bildet. Likevel klarte de ikke å motstå alle meldinger fra skråsikre kilder i Polen og Ukraina, og alle kondolanser fra hele verden. Til slutt stod det svart på hvitt i tekstfeltet at et russisk missil hadde eksplodert i Polen.
For en som har arbeidet med kommunikasjon i en liten mannsalder, var dette brudd på krisekommunikasjonens regel nummer én og to: Ha kontroll på fakta og unngå spekulasjon. Det kan virke både kjedelig og i overkant formalistisk å ikke gå inn på en eneste teori og avvise enhver mistanke, om den er aldri så åpenbar. Det eneste riktige er uansett å vente til man vet. Det fins ingen mellomting.
Min første leksjon i krisekommunikasjon fikk jeg da jeg debuterte som leder for infosenteret i Hæren under en lokal øvelse i Troms. Plutselig kom det en melding om at et militært kjøretøy var involvert i en trafikkulykke i Balsfjord, og at utrykningskjøretøy var på vei. Med et ønske om å være raskt ute hadde jeg pressemelding klar til utsending da oberst Sakserud pekte med hele hånda: Vent, her går ingenting ut før vi vet hva som har skjedd.
Det var helt riktig, selvsagt, vi visste ikke hva som hadde skjedd. Bare at noe hadde skjedd i trafikken. Og at Hæren var involvert. Det var i grunnen det. Vi antok at det var personskade. Vi antok at E6 var stengt. Men vi visste ikke. Så da måtte ivrige info-soldater pent la tastaturet hvile og sette seg ned og vente på telefon og bilder og fakta fra åstedet. Det var litt kjedeligere, men god lærdom.
Tenk om disse to viktige prinsippene for krisekommunikasjon kunne smitte over på oss hverdagskommunikatører? Tenk om du og jeg kunne bli mye, mye flinkere til å holde igjen på antakelser og spekulasjoner om ting vi ikke vet særlig mye om? Tenk om folk tok seg tid til å lese en hel artikkel, ikke bare overskriften, før de setter et sinnategn i kommentarfeltet eller buser ut med sine domsavsigelser?
Et mellomlangt liv har lært meg at det fins ganske få mennesker som bare er dumme. De fleste har et godt poeng innimellom. Derfor fins det veldig få konfliktsaker som er endimensjonale, det fins element av fornuft og forståelige standpunkt på begge sider, man må bare bruke lite grann tid til å sette seg inn i dem, og kanskje anvende en slump empati oppi det hele i tillegg.
Det bringer meg hele veien fra Natos artikkel fem helt til julegrana i Tromsø. Det har virkelig vært fascinerende å se hvordan antakelser og forhastede slutninger — enn si kortslutninger — og manglende kunnskap om grunnlaget for beslutninger har preget bildet. Om man hadde tatt seg tid hadde det ikke vært noe problem å ha en rolig samtale om hva som taler for og hva som taler imot Frelsesarméens deltakelse. Det er overhodet ikke vanskelig å forstå at saken har to sider.
I stedet for denne lille smule ettertenksomhet, og kanskje vi skal våge å si tillit til at andre folk også evner å tenke, har man altså kastet seg på en bølge av fordømmelser, hets og offentlig utvist sinne uten synlige forsøk på å begrense seg. Det er forunderlig hvordan folket i det mange liker å kalle både en kunnskapsnasjon og en fredsnasjon, har oppøvd en evne til å skyte først og spørre etterpå.
Informasjon spres raskt i den nye verden. Det blir stadig vanskeligere å skille vås fra fakta, og tallet på de som ønsker å programmere folks hjerner vokser for hver dag, med stadig mer sofistikerte metoder. Derfor har det aldri vært viktigere å lese og lytte mye og bredt, og det har aldri vært viktigere å sette seg tilbake og tenke før man snakker.
Med mindre man synes det er bedre med krig enn fred.