I skrivende stund er det omtrent 158 millioner mennesker, 30 ganger Norges befolkning, som følger en emneknagg på TikTok som kalles «quiet quitting». Dette betyr noe sånt som å slutte i det stille, og handler om forholdet mellom arbeid og fritid. Bevegelsen oppfordrer arbeidstagere verden over til å ta tida tilbake, og komme seg hjem ved arbeidstidens slutt. Det har skapt debatt.

En av vår tids store seire var da arbeidstagere klarte å organisere seg på begynnelsen av 1900-tallet. Makta ble, om ikke flyttet, så i alle fall utjevnet noe. Dette betød at arbeidsgivere måtte tilby ordnede forhold, man fikk arbeidstidsbestemmelser og en rekke lover som over tid har regulert arbeidsmarkedet. Begge parter har plikter, men også rettigheter.

Men fagbevegelsen fikk ikke like sterkt fotfeste i alle land. USA er ett av de land der man åpent, både som arbeidsgiver og politiker, kan skryte på seg å ha kjempet for å knuse fagbevegelsen. I Brasil var jeg en gang i en bursdag der jubilanten ble hyllet for å ha slått hardt ned på organiserte arbeidere. Folk klappet begeistret. De norske også. Kunnskapen om hva som bygde mødrelandet stikker ikke dypt.

Men noe har skjedd også her hjemme de siste tiårene. Vi har importert både kultur og teknologi, særlig fra USA, som har bidratt til at arbeidere har mistet mer og mer kontroll over tida si. Covid-19 gjorde ikke saken noe bedre. Da kom arbeidsplassen inn i hjemmet, og bidro til å utviske skillet mellom jobb og fritid enda mer. Folkene bak stille slutting prøver nå å gjøre noe med saken.

For mye arbeid over lang tid reduserer livskvalitet og helse, og har potensiale til å påvirke familieliv og ikke minst reproduksjon på måter vi ennå ikke klarer å overskue

Enkelt sagt oppfordrer bevegelsen folk til å gjøre jobben sin innenfor arbeidstiden, og deretter legge den fra seg og nyte fritiden. Arbeide for å leve, ikke leve for å arbeide. Noen, blant annet en senior i advokatfirmaet BDO som rykket ut i TV2 for ikke lenge siden, misforstår intensjonene og tror det handler om å bare gjøre jobben man er satt til, ikke noe mer. Det advares derfor sterkt mot å kaste seg på trenden.

Det er nok ikke tilfeldig at et slikt utspill kommer fra advokatbransjen. Denne delen av næringslivet har rykte på seg for å være en krevende arbeidsplass å være ny i — unge advokatspirer må legge inn mer enn brystkassa hvis de skal opp og frem. Åtte til fire anses som et utgangspunkt. Men utspillet har heldigvis gitt debatt, og de stille slutterne har klargjort hvor de står.

Det handler ikke om å bli en passiv arbeidstaker som bare gjør det hen blir satt til. En slik holdning rimer overhodet ikke med norsk arbeidskultur. Her er det deltakelse og medbestemmelse, delegering av ansvar til lavest mulig nivå og selvledelse som dominerer. Det fordrer en aktiv og engasjert arbeidstaker. Det er ikke det man vil til livs. Det er andelen tid, av de omtrent 16 timene vi er våkne, som skal gå til jobben det handler om.

Jeg har hatt telefon betalt av jobben i over 20 år. Det høres ut som en lukrativ avtale, det synes i alle fall myndighetene, jeg må til og med skatte av denne «fordelen». Men det er nok en grunn til at mange arbeidsgivere mer enn gjerne innvilger folk en jobbtelefon, regnestykket går ganske greit opp i arbeidsgivers favør. For som med andre milde gaver oppstår det tanker om både forpliktelser og gjenytelser hos den som mottar den.

Stein-Gunnar Bondevik Foto: Ronald Johansen

Jeg har overhodet ikke tall på de timer jeg har brukt i og på telefonen hjemmefra, på kveldene og i helgene, i løpet av disse årene. Trolig snakker vi årsverk. I tillegg kommer tidsbruk på jobbreiser, samlinger, ekstraordinære hendelser og annet som krever en ekstra innsats. Totalen er ganske formidabel, og tidsregnskapet går helt klart i arbeidsgivers favør. Dessverre tror jeg at min arbeidssituasjon er ganske representativ.

Jeg har imidlertid en lederstilling, og har betalt for å yte noe ekstra. Jeg har ikke lov å klage, og gjør det heller ikke. Men for andre, og særlig de unge som kommer inn i arbeidsmarkedet nå; kanskje det er nok nå? Lengselen etter å ha tid til å lese en bok, besøke venner midt i uka, gjøre mer av det man har lyst til, koble av, glemme jobben til neste dag, trene, spise, elske — kanskje lengselen etter mer av dette er sterk nok til å snu trenden?

Jeg håper det. Thomas Piketty gjorde det ganske klart for en hel verden i sin bok «Kapitalen» at avkastning på kapital er høyere enn for arbeid og produksjon, som i all sin enkelhet betyr at når arbeideren kaster inn noen ekstra timer på jobb, selv om det er betalt, så er det eieren av bedriften som tjener aller mest på denne innsatsen. Greit for alle å huske.

Rent samfunnsøkonomisk tror jeg alle er tjent med å vende tilbake til en mer ordnet arbeidstid. For mye arbeid over lang tid reduserer livskvalitet og helse, og har potensiale til å påvirke familieliv og ikke minst reproduksjon på måter vi ennå ikke klarer å overskue. Derfor heier jeg på den nye trenden, og oppfordrer ledere og arbeidsgivere til å ta seg en tur i kontorlandskapet i firetida og gi klar beskjed:

Hut deg hjem.