ALLEREDE HAR vi tent det første adventslyset og ønsket jula velkommen. I morgen skal barn, i alle fall de fleste, åpne den første gaven eller luka i adventskalenderen. I en alder av 24 år skal jeg gjøre det samme, og jeg skjemmes ikke over å si at adventskalenderen spiller en stor rolle i adventstida for min del.

JULESTEMNINGA HAR for lengst kommet sigende. I nærmere tre uker har Maria Haukaas Mittets versjon av Nordnorsk julesalme (min fav. julelåt) gått på repeat hjemme. Jeg er langt på vei med julegavene og jeg har allerede bakt (og spist) flere julekake-slag og godterier.

DET KAN jo nevnes at jeg er usedvanlig gira på jula. Nærmest i en fanatisk tilstand begynner jeg allerede i oktober å trippe. Jeg er så glad i desembermåneden at jeg priser vår herre for at den kommer hvert år. Det har faktisk skjedd at jeg, allerede i slutten av september har ruslet ut i boden bare for å se, lukte og ta på julepynten.

«DRAMA QUEEN» tenker du kanskje. Men jula er for min del årets absolutte høydepunkt. Det er tida for familie, gjenforening, rødvin, gløgg, eggelikør, rødvin, lukten av granbar, rødvin og julekaker. Lukten av mammas nystekte bordstabelbakkels og smaken av bestemors kokosmakroner er til å dø for - literally.

SIDEN JEG var liten gutt, har jeg fått gavekalendere av mamma og pappa til adventa. Til tider har jeg i tillegg hatt sjokoladekalendere. Følelsen av å stå opp, springe ned i «pesstrusa» og kjenne på spenningen av å åpne en ny gave - i 24 dager, til lyden av barneprogrammet «Julemorgen», er og har alltid vært helt ubeskrivelig for meg.

I ÅR, i en alder av 24 år, tenkte jeg kanskje at den tid var forbi. Jeg er tross alt snart halvveis til 50 (fy fa**, den svei), men du kan tenke deg hvor stor gleden var da jeg kom hjem, etter ei langhelg i Oslo, og så 24 pakker hengende på veggen i leiligheta. I løpet av et millisekund var jeg både frelst, svøpt og troende på både Jesus oppstandelse, jomfru Maria og julenissen.

FOR UTEN å overhode si eller avsløre noe på forhånd, hadde mamma og pappa, mens de satt barnevakt for hunden, kjøpt og pakket inn 24 gaver av ymse slag til en gavekalender. Bare for meg.

I ETTERTID har jeg spurt meg selv om hvorfor akkurat denne julekalenderen har vært og er så viktig. Svaret jeg har kommet fram til er utelukkende begrunnet i tradisjoner. Hjemme hos mamma og pappa har huset alltid vært overpyntet av nisser og julepynt. Det er det i dag også. Vi drar fortsatt ut sammen og finner det perfekte juletreet, som vi pynter lille julaften, akkompagnert med en liten eggelikør. Tradisjoner, spesielt i denne høytida, er viktig å ta vare på, uansett hvor gammel man blir.

GODE MINNER fra barndommen er for min del beroligende å tenke tilbake på når jeg i en travel hverdag ellers er for opptatt med jobb, trening, og The Kardashians. Gode juleminner tror jeg også settes pris på hos «de gamle», når de hvert eneste år går mann av huse og steller i stand julefeiring. Man skal i så måte være takknemlige for at man i år også får feiret jul sammen. For mange er ikke det gitt.

SELV OM det kanskje er i overkant materialistisk å glede seg så voldsomt over en gavekalender i en alder av 24 år, er det naturligvis ikke det viktigste for meg - og jeg hadde nok klart meg uten.

UTEN Å virke altfor pompøs og bortskjemt, kan det jo videre nevnes at julenissen også tar turen innom barndomshjemmet i Kjøpsvik natt til julaften og avleverer en julestrømpe fylt med godterier. Nissen slutter visst aldri å overraske. God jul!

I dag skal de fleste barna åpnet første luka eller gaven i julekalenderen. Det skal også jeg gjøre. Foto: Line Lind Roksøy