Nøden som ressurs

Det strømmer på med ukrainske flyktninger til Norge. Viljen til å stille opp og hjelpe er stor over hele landet, både blant folk og institusjoner. Det store spørsmålet synes ikke å være om vi har ressurser og hjerte til å hjelpe, men om vi er i stand til å begrense oss til nettopp dette lille ene — å hjelpe?

Vi har riktignok en statskirke her i landet, men det er statsbudsjettet som i sterkest grad styrer handlingene våre. Det viktigste budet i denne skriften er balanse, det har vi lært oss alle sammen. Den som vil bruke penger, må finne inndekning et annet sted. Er det kanskje derfor det synes så inderlig vanskelig å bare yte hjelp, kun hjelp, til folk i den ytterste nød — fordi vi er opplært til å lete etter inntektssiden?

Det gikk nemlig ikke lenge etter at krigen og flyktningsituasjonen var et faktum, før de første kloke hodene var ute med budskapet om at disse menneskene også kunne utgjøre en stor ressurs (inntektssiden, med andre ord). Hvis man spør den barmhjertige samaritan om råd, hadde han kanskje svart: Jeg ville ikke brukt de ordene. Men i Norge er ikke dette et kontroversielt utsagn.

NOKUT, som er vårt nasjonale organ for kvalitet i utdanningen, sier det rett ut: «Når det nå kommer så mange nye mennesker, er det viktig å få kartlagt kompetansen de har med seg. Det hjelper både den enkelte, som da kan komme seg i utdanning eller jobb, og samfunnet som får tatt i bruk ressursene som kommer hit. I dette arbeidet har NOKUT mye å bidra med».

Nå skal jeg ikke være så hard i klypa med de som ser mulighetene i folket som kommer. For det første har jo de som gjerne vil hjelpe måttet lære seg budet om balanse for at de skal få lov til å holde på med sitt hjelpearbeid: Da Frp kom trekkende med innvandrerregnskapet sitt, hvor det visstnok ikke eksisterte en inntektsside, måtte hjelperne lære seg å snakke om innvandrere — hvorav mange er flyktninger — nettopp som en ressurs.

For det andre er det jo en ganske utbredt oppfatning at den beste hjelpen vi kan yte overfor de nye, er å gi dem en meningsfylt hverdag, der jobb og skole selvsagt er sentralt. Mange asylsøkere har stått fram opp gjennom årene med et inderlig ønske om å få være til nytte, å få bety noe igjen. Mange vil kjenne på en uverdighet over å måtte motta hjelp hver dag. De fleste mennesker, uansett kultur, vil helst greie seg på egen hånd.

Og for det tredje har hele Europa rigget samfunnene sine for underskudd på arbeidskraft. Fødselsratene går ned, mens velstanden og arbeidsoppgavene øker. Det er ikke bare i Nord-Norge vi mangler folk, langt derifra. Avisen Berlingske skriver at man i Danmark i 2030 vil mangle «90.000 hænder». Det er litt uklart for meg om dette betyr 45.000 mennesker, men det er likevel mange.

Mot et slikt bakteppe er det ikke så rart at både politikere og næringslivsledere kan komme til å se på de ukrainske flyktningene som en mulighet, en ressurs. Men det er likevel grunn til å stoppe litt opp og tenke over hva virkningene av en slik integreringsiver kan være. Den ukrainske ambassadør til Danmark, Mykhailo Vydoinik, gikk nylig ut i media og advarte mot full integrering.

«Vi skal ikke skape forhold for ukrainerne som får dem til å bli resten av livet, for vårt store mål er at folk skal vende tilbake til Ukraina», sa han til Berlingske. Det er det godt mulig å forstå — det ville være en enda større ulykke for staten Ukraina om de ikke bare skulle bli bombet i stykker av Russland, men oppleve at de rike landene i Europa stikker av med arbeidsstyrken i tillegg. Hvilken komplett tragedie.

Nå er det ikke stater som bestemmer livene til folk. Om enkeltindivider fra Ukraina skulle ville velge seg et liv i Norge i fremtiden, må det være muligheter for det. Men som alle skjønner, det er en hårfin balansegang mellom å gjøre det gode for å hjelpe Ukraina i den ytterste nød, og å skulle manøvrere i egeninteresse på en slik måte at man på sikt bidrar til å ramme, heller enn hjelpe, det framtidig frie Ukraina.

Jeg sier ikke at det er lett å treffe de riktige tiltakene for alle de som nå ankommer landet vårt. Men om vi absolutt må bruke enhver situasjon til å se etter muligheter, så kunne vi jo vurdere å bruke anledningen til å se etter muligheten for at vi som nasjon kan agere fullstendig uselvisk, som en sann hjelper? Å trene oss på — selv om det gir finansdepartementets mareritt — å se på flyktninghjelpen som en ren utgiftspost, uten inntekter?

Nødhjelp, tror jeg det heter.