Innkjøpere og forbrukere vil gjerne ta gode klima- og miljøvalg og slutte med bruk-og-kast, men sliter med å gjøre det i praksis. Derfor er behovet for forenkling og standardisering er stort.
I Folkebladet tar lederen av Stortingets energi- og miljøkomité, Marianne Sivertsen Næss (Ap), opp noen store utfordringer vi må løse i felleskap. Hun viser til at Norge er i verdenstoppen når det gjelder materialforbruk, og skriver at «det haster med tiltak mot bruk og kast».
Det er bra at Sivertsen Næss setter søkelyset på dette, for utfordringene er store. Naturavtalen som ble signert like før jul, understreker endelig koblingen mellom klima og natur, og forplikter oss til å tenke helhetlig. For vi kan ikke redde klimaet uten å redde naturen, og motsatt.
Som Sivertsen Næss skriver, bruker det offentlige over 600 milliarder i året på anskaffelser. Innkjøpere i staten, fylkene og kommunene kan være en sterk drivkraft i det grønne skiftet dersom anbudene stiller strenge klima- og miljøkrav. Når kravene kommer, skal næringslivet og industrien levere, melder NHO og Norsk Industri. Men som Riksrevisjonens rapport fra i fjor konkluderer med, bruker ikke myndigheten innkjøpsmakten sin godt nok til å redusere skadelig miljøpåvirkning og fremme klimavennlige løsninger.
Problemet er at både forbruker og innkjøpere i offentlig sektor opplever at det er svært vanskelig å ta gode klimavalg og stille strenge klimakrav, ifølge Svanemerkets forbruker- og innkjøperundersøkelser.
Det kan være vanskelig for forbrukere å skille mellom hvilke merker som har uavhengige fagmiljøer bak sertifiseringen, og produsentenes egne merkeordninger
For offentlige innkjøpere er det mangel på riktig klima- og miljøkompetanse som går igjen som årsak til at de ikke stiller strenge krav. Vår undersøkelse med 100 innkjøpsansvarlige i kommuner og fylkeskommuner viser at under halvparten av dem har satt miljø- og klimamål for sine anskaffelser. Og én av tre opplever det i stor grad utfordrende å stille miljø- og klimakrav i anbud. Dette gjelder både store og små kommuner.
Det er ikke realistisk, ei heller ønskelig, at alle landets 356 kommuner må etablere egne klimabyråkratier for å manøvrere et omfattende regelverk i stadig endring. Det vil både kreve mye tid og ressurser. Nøkkelen til grønn omstilling ligger i forenkling og standardisering.
Myndighetene må bruke de verktøyene vi allerede har. Ved å kreve Svanemerket eller tilsvarende merkeordninger, kan offentlige innkjøpere i stat og kommune sikre seg de grønneste produktene, uten at de trenger å være klima- og miljøeksperter selv. Det vil redusere belastningen på klima og miljø, og bidra til en mer sirkulær økonomi.
Stadig flere forbrukere ønsker også på sin side å ta gode miljøvalg, men fortsatt mener mange at det er vanskelig å vite hva som er det mest bærekraftige alternativet. Forbrukerne omgis av en jungel av miljømerker og grønne påstander, og tilliten til at det snakkes sant i grønn markedsføring er lav, ifølge en undersøkelse gjort av Ipsos for Svanemerket.
Det kan være vanskelig for forbrukere å skille mellom hvilke merker som har uavhengige fagmiljøer bak sertifiseringen, og produsentenes egne merkeordninger. Som Klassekampen skrev om før jul, er det bare én av fem nordmenn som tror at produkter merket som bærekraftig eller miljøvennlig, faktisk er det.
Skal vi få fart på den grønne omstillingen og gå bort fra bruk-og-kast, må vi forenkle og fjerne barrierene for å velge bedre produkter og tjenester. En av løsningene er å benytte uavhengige miljømerker som vurderer hele produktets livsløp, fra bomullsåker til butikkhylle, hvor lang levetid produktet har, og om det kan resirkuleres. Det vil ta ned presset på naturen og miljøet, og vil gjøre det enklere for alle å ta bedre klimavalg.