JULEFEIRING ER en familiesak, en dag hele familien er sammen og har det hyggelig. På julaften gleder vi hverandre med gaver, spiser god julemat og kanskje blir det til at man tar seg en tur rundt juletreet også. Noen ønsker ribbe til jul og da er det selvsagt meget viktig hvor sprø svoren er. Andre vil ha pinnekjøtt, behørig utvanna selvsagt og noe sverger til lutefisk med all verdens tilbehør. Men det gjelder de som er sammen med noen, de som har en familie rundt seg, de som har noen å dele gleden med.
MEN DET FINNES flere, det finnes ganske mange som ikke har noen rundt seg og som feirer jula alene fordi de ikke har noen å være sammen med. Og det er svært ensom, det er en lite god følelse, det kan jeg forsikre. Jeg har prøvd det selv, heldigvis bare en gang, men den opplevelsen sitter spikra i minne. Jeg tror jeg kan si at det var en av de lengste dagene i mitt liv.
DET VAR JULA det året Kari gikk bort. Hun døde midt på sommeren og jeg hadde så vidt begynt å venne meg til å bo alene, å, ikke ha noen å prate med, flire sammen med og hygge seg sammen med. Og så kom jula og der satt jeg, alene. Da ble det utrolig tomt i mitt hus. Jeg gikk i kirka og hadde gleden av det fellesskapet, men så var det hjem til meg selv. For å holde på tradisjon og gode minner, laga jeg selvsagt julemiddag og vår julemiddag var alltid ribbe. Vi var ikke helt en enige om hvordan den skulle tilberedes, så ene jula hadde vi Karis ribbe, den andre min. Denne jula var det Karis ribbe som stod for tur, oppskårne ribbestykke vendt i mel og stekt i langpanne. Men da jeg satt meg ned med julematen, da kom sorgen, savnet og ensomhetsfølelsen i all sin kraft, og jeg må tilstå at det falt noen tårer.
OG SLIK SOM jeg hadde det den gangen, slik er det mange som har det i jula. Og det rare er at ingen prøver å gjøre noe med det. For å ta Kafé pluss som et eksempel, siste åpningsdag var lille julaften. Og slik er det over alt, det er rett og slett ikke noe sted å gå for de som er alene. Av en eller annen grunn er det nesten blitt en skam å være alene på julaften, det er ikke noe andre skal vite noe om. Da jeg skulle skrive denne artikkelen hadde jeg tenkt å snakke med noen som satt alene på julaften. Etter mye om og men fant jeg fram til flere, men alle som en vegret seg for å stå fram.
OG DA ER det man begynner å lure, hvorfor gjør ingen noe med det? Hvorfor tar ikke noen initiativet og organiserer en julaftensammenkomst for enslige? Burde ikke det være noe som fristet våre mange humanitære organisasjoner? Jeg føler meg overbevist om at det er mange som ville slutte opp om noe slikt.
OG HVA MED meg?
Jeg var så heldig at en tsjetsjensk familie jeg kjenner bestemte seg for at Birger skal ikke sitte alene en jul til. Og så etter den enslige jula inviterer de meg hjem til seg og arrangerer jul. Siden de er muslimer, så blir det ikke ribbe, men pinnekjøtt er ikke så verst det heller. Og med all verdens tilbehør. Juletre og julegaver følger også med. Så meg er det ikke synd på. Men de mange andre som ikke har slike venner som meg, de er det synd på. For dem burde det være noe for på julaften.
