Penger gir den beste rekrutteringa

Penger er trolig et mer effektivt rekrutteringstiltak enn både ungdomsfiske, rekrutteringskvoter og gode låneordninger. Nå stiger karakterkravene til dem som vil inn i yrket. Hvordan ser framtidas fiskere ut, egentlig?

For noen av oss nærmer det seg tida da vi skal bestemme oss for hvilket yrke vi skal velge. Søknadsfristen ligger og blinker der framme, og de neste månedene blir det både utdanningsmesser, skolebesøk og bedriftsbesøk, med fyldig informasjon til de mange som ikke har bestemt seg.

I dette bildet ser vi at stadig flere ungdommer velger blå linje. Forgubbinga i næringa, som var så tydelig for noen år siden, er nå blitt et fremmedord, og det kan være grunn til å rose de mange rekrutteringstiltakene som er satt inn; at de endelig begynner å bære frukter.

Jeg tror ikke det er så enkelt.

En gang på 90-tallet spådde en gruppe Sintef-forskere at den norske sjømateksporten snart ville passere 20 milliarder kroner. De fikk så hatten passet, men snart var vi der de sa vi ville komme. Veksten fortsatte, i fjor passerte vi 150 milliarder og ingen tror det stopper der. Under milliardene ligger det et stort antall suksesshistorier, både i oppdrett og fiskeri. Verden trenger sunn sjømat og er villig til å betale. Og vi finner stadig nye metoder for å tjene store penger på sjømaten.

Jeg tror dette er den viktigste rekrutteringsordninga. At ungdom ser at fiskeryrket er liv laga; at det å være fisker ikke bare innebærer frisk luft, egen båt og et fritt liv på havet - men også kronasje i bunnen. At ungene i bygda ser hvem som har de feteste bilene, og som merker seg hvor pengene kommer fra. Til stor forskjell fra en generasjon tilbake, da fiskerne bønnfalt barna om å finne et annet yrke. Tida vi lever i akkurat nå må fortone seg som den reneste ønskedrømmen for de som stod med begge beina i næringa først på 90-tallet.

Men ingen suksess er uten bismak, heller ikke denne. For i takt med suksessen, øker karakterkravet til dem som vil inn. Fiskeryrket har til alle tider vært for praktikere, men likevel er det er de teoretiske ferdighetene som nå sikrer den attraktiv skoleplassen. Og jo flere som vil inn, dess høyere blir kravene.

Det er ingen grunn til å tro at dette vil snu. Verden vil og må ha sjømat, kvotene fortsetter å stige i verdi og kampen om ressursene vil fortsette å stige. Om du er aldri så dyktig i selve utøvelsen av fiskeryrket, vil dine økonomiske, juridiske og forretningsmessige kunnskaper bli stadig viktigere. Framtidas fiskeriungdom vil kombinere slik kunnskap med fiskeriutdanning, og næringa vil i framtida kanskje ikke fortsette å være den ene muligheten for de som ellers faller utenfor utdanningssystemet.

Men i den store og sammensatte næringa vår må det fortsette å være en bred rekrutteringsplattform, en som har plass til alle. Utfordringa for næringa er å ta ansvar og danne motvekt, si «ja takk, begge deler» og sørge for at det fortsatt skal være plass til gutter og jenter som har vokst opp på kaia og i båten, og som ikke har vært spesielt opptatt av teoretiske fag i oppveksten.

Gründere på alle plan har de siste tiårene vært med og løftet denne næringa opp til nivåer det var vanskelig å tenke seg før årtusenskiftet. Ny kunnskap om navigasjon, nye typer sonarer og ekkolodd, foredlings- og konserveringsmetoder, båt- og motorteknologi, fiskeredskap og miljøtenkning har alle vært med og gjort Norge til kanskje verdens fremste fiskeriteknologiske nasjon. Fiskerikunnskapen er blitt et langt bredere og mer sammensatt fag enn det har vært, nå er det viktig at avansert teknologi kan ikke utelukke praktikerne blant oss. Vi er jo ikke dummere enn de andre, vi er bare litt annerledes skrudd sammen.

I bunnen av rekrutteringssystemet ligger det fortsatt gode lærlingeordninger og dyktige veiledere i fylkeskommunale opplæringskontorer, som vet å ta vare på denne type ungdommer. De gjør en helt unik jobb, som de færreste utenfor fiskerinæringa kjenner til. Den økende rekrutteringa vi ser kan bety at politikere blir fristet til å mene at kontorene nå har utspilt sin rolle og at pengene heller kan brukes på andre sektorer.

Det er vel unødvendig å legge til at vi kommer til å kjempe for at så ikke skjer.