Den organiserte idretten sliter, og de private treningssentrene blomstrer. Det siste er bra for folkehelsa, mens det første muligens er et dårlig tegn for det vi kaller samfunn. Jeg er en stor tilhenger av både samfunn og idrettslag, og derfor har jeg brukt litt tid på å skjønne hvorfor trendene virker slik de gjør akkurat nå. Mulig det er noe ved idretten jeg aldri skikkelig forsto.

Det er flere observasjoner denne sommeren som ligger til grunn for dagens tema. Tidligere denne uka var vi på rundtur på Senja, blant annet i Gryllefjord. Da fortalte jeg om kampene vi spilte her på 70-tallet, om hvor god Bing Hagerupsen fra Gryllefjord var, om Abelsen-brødrene fra Skaland som regjerte i hopp, om 800-meterløperne fra Botnhamn og om badminton-spillerne fra Gibostad.

Kort sagt: om alle de aktive idrettslagene på øya. Nå er det i all hovedsak bare ett fotballag for seniorer igjen, FK Senja. I Senjahopen, der min bonussønn fra Oslo skal jobbe i rekeindustrien til vinteren, spiller de visstnok litt fotball for moro innimellom, men den største attraksjonen for unge folk er selvsagt det velutstyrte treningssenteret. Selvsagt er det det.

En annen observasjon kom på verdensberømte Venice Beach i Los Angeles, der de hadde satt opp flere titalls volleyballnett på den svære stranda. Om ettermiddagen fyltes banene med folk som klasket litt på ballen mens de lo og koste seg. Som en svoren volleyballmann ble jeg glad da jeg så all aktiviteten, men jeg klødde meg likevel i hodet.

For jeg skjønner ikke hvordan folk som er så dårlige til å spille volleyball likevel kan kose seg. Ikke at jeg er så innmari god selv, men jeg kan i alle fall prinsippene og grunnslagene, slik at spillet kan foregå slik det er ment å foregå. Jeg skjønner derfor ikke hvordan det på noe vis kan være kjekt med volleyball når ballen flakser alle mulige veier, og der hvert slag er en overraskelse, også for den som utfører det. Jeg skjønner det bare ikke.

Når jeg setter disse to observasjonene sammen – tilbakegangen til alle idrettslagene på Senja og uforståelig volleyball-kos på Venice Beach, slår det meg at det kanskje nettopp er hyggen, den fysiske fostringen, trimmen, samholdet, kosen, fellesskapet – den delen av idretten jeg ikke helt forstår – som har gått tapt fordi poengtellere som meg i for stor grad har fått regjere grunnen.

Vi elsket Frank, treneren for småguttelaget, fordi han var så seriøs. Til og med på skopussen. Samme med kordirigenten, han Kjell, fordi han var streng på forseinkomming

Jeg har alltid vært veldig seriøs, og ambisiøs, rundt mine fritidssysler. Har likt at det var mål og mening med aktiviteten. Vi elsket Frank, treneren for småguttelaget, fordi han var så seriøs. Til og med på skopussen. Samme med kordirigenten, han Kjell, fordi han var streng på forseinkomming. Det må ha gått i arv, for da sønnen min og to kompiser lagde band i åtte-årsalderen, lagde de først regler. Regel nr 1: Det e ikkje lov å tøve.

Derfor har jeg aldri skjønt at det går an å bare kose seg med idretten. Jeg husker at jeg forlot en fotballtrening på bedriftslaget til Nofima i frustrasjon, fordi man ikke talte mål, de bare spilte. For meg forsvant hele vitsen, det var som å lage mat uten å spise den. Derfor har jeg alltid vært veldig streng med å definere formålet med en idrettsklubb: Det er for å lære ungene å bli best mulig.

Dette er rett i kjernen av den evige debatten i ethvert idrettslag jeg har hatt befatning med: forholdet mellom topp og bredde. Forholdet mellom de som vil drive med idrett som fag, og de som vil drive med idrett som aktivitet. Problemet er at disse to gruppene ikke forstår hverandre. Av eksistensielle årsaker.

Men selv om jeg erkjenner at jeg kan ha tenkt helt feil, vet jeg likevel ikke om jeg mener at fotballtreninger skal være en forlengelse av SFO, der vi legger vekk hele konkurranseelementet og utelukkende fokusere på lek og moro og oppbevaring. Unger er forskjellige, noen vil bli best, noen vil bare ha det bra, noen vil helst være i fred. Idretten gjør sitt beste for å inkludere alle, men ender ofte med å legge bedre til rette for de som vil bli best. Sport er veldig målbart, og siden vi er glade i å måle i dette landet, trekkes vi mot scoringer, poeng og rundetider.

Det er bra at treningssentrene fylles opp, godt for folkehelsa. Det kan til og med være bra for idretten dersom folk sprer seg på andre aktiviteter – ordet idrett omfattet fra starten også kulturelle sysler som diktlesning og musikk. Jeg har aldri ment at fotball er en menneskerett, verden har sett mang en glitrende bassist bli skuslet vekk i en middels fotballspiller.

Men dersom frafallet fra organisert idrett ikke resulterer i oppstandelsen av nye fellesskap, og vi ender opp med Instagram-samfunn der inkludering skjer i form av deling av kroppsbilder, da er vi på ville veier. Idretten og andre frivillige organisasjoner må derfor gjøre det de kan for å inkludere flere, og forstå hvordan nye generasjoner tenker og fungerer.

En god start kan være å kvitte seg med folk som ikke skjønner hvordan man kan spille fotball uten å telle mål.