Det er dessverre noen piler som peker nedover for tida. Renta peker riktignok oppover, men saldoen på kontoen er ubøyelig nedadgående. Så er det strøm, og krig, og klima og hele rekka av elendigheter. Da er det kanskje utaktisk å komme trekkende med enda et problem, men jeg kan ikke la være, for dette er et problem som ikke engang styret i Norges Bank rår over.

Politikk handler om mye forskjellig. Men til syvende og sist handler det om hvordan man skal gjøre livet til folk så bra som mulig. Folk er med andre ord en forutsetning for politikk. Da er det rart at en stadig nedadgående og aldrende befolkning ikke er et større politisk tema. Det nevnes iblant, til blandet mottakelse blant kvinner i fruktbar alder, men i det store og hele eldes Norge i stillhet.

Jeg skjønner jo at det ikke er så sexy med menn i bestefaralder som begynner å mase om barnefødsler. Det kan lett misforstås som enten et desperat ønske om få lov til å bytte bleier på sine barnebarn, eller et uttrykk for bekymring for hvem som skal bytte bleier på meg når ringen er sluttet. Ren egoisme, med andre ord. Ikke et fristende oppdrag å ta på seg for unge mennesker.

Demografi spiser de fleste andre problem til frokost

Men det må kunne gå an å påpeke den ubønnhørlig nedadgående trenden i fødselstallene i Norge uten å bli mistenkt for å be for sin egen syke mor. Tallenes tale er meget klare, og nesten nifse å se på. Antall barnefødsler per kvinne i fruktbar alder nådde en ny bunn i 2020, med bare 1,48 barn per kvinne. Det er bortimot en halvering fra 1970.

Den første store nedgangen skjedde på 70-tallet, og var selvsagt et resultat av både kvinnefrigjøring og bedre tilgang på prevensjon. Lett forståelig, og på alle vis et fremskritt. Den neste store nedgangen er litt vanskeligere å skjønne, for den har vart siden 2009, og har hatt en nesten dramatisk utvikling. I 2020 ble det født 55.000 barn i Norge, en nedgang på 8.800 (ja, det stemmer faktisk) fra 2009.

Man skal ikke være så veldig stiv i prosentregning for å forstå at dette er dramatiske tall. Om en slik trend fortsetter skal vi ikke så mange år inn i fremtiden før vi må begynne å stenge nybygde skoler og barnehager i mangel på barn. Lekeplasser blir avviklet, de blir parkeringsplasser for bittesmå elbiler for eldre. Fotballbaner blir parker, praktiske parker for eldre fordi de er så flate.

Stein-Gunnar Bondevik Foto: Ronald Johansen

Før jeg lar dystopien ta helt over her: Hva skyldes dette, og kan det gjøres noe med? Vel, det er muligens ikke helt tilfeldig at nedgangen ble forsterket i 2009, like i etterkant av finanskrisen i 2008. Forskning viser at økonomisk nedgang påvirker fødselstallene. Selv om det å lage barn for noen er mer et utslag av lidenskap enn matematisk beregning, så er det ingen tvil om at unge folk sveiper innom kalkulatoren før de hiver seg til.

En annen faktor som vi ikke kan se bort fra, er at den oppvoksende generasjon kanskje er noe mer globalt enn lokalt orientert, og har fått med seg at det ikke akkurat mangler folk på kloden. Tvert imot, det er den økende befolkningen på jorda som er driveren i klimaproblemene. Dette gjør at mange kanskje føler at de gjør fremtiden en tjeneste ved å ikke få barn.

Begge disse to årsakene — økonomi og global befolkningsvekst — er det mulig å håndtere for norske politikere. Å bedre barnefamiliers økonomi er jo det aller enkleste. Siden det er så populært med doble renteøkninger, hva med en dobling av barnetrygden? Den har stått nesten urørt i en generasjon. Gratis barnehager burde vel heller ikke være et utopisk politisk mål?

Den globale befolkningsveksten ligger ikke til norske politikere å kontrollere, men det gir oss en mulighet dersom vi tar grep i innvandringspolitikken. Det trengs tusenvis av nye hender i det norske arbeidslivet fremover. De hendene fins, men de må inviteres. Helt inntil pandemien har dette gått helt fint, folk kom fra Øst-Europa og fikset biffen. Nå trenger de folkene selv. Og vi opererer stort sett med stengt dør til verden utenfor EU.

Det er dessverre mange som ikke har skjønt at det haster å gjøre noe med denne saken. Men det gjør det — demografi spiser de fleste andre problem til frokost. I dag utgjør gruppen 70 år og eldre 11 prosent av befolkningen. Ifølge SSB øker den til 19 prosent i 2060, og 23 prosent i år 2100. Den gode nyheten er at dette delvis skyldes at vi lever lengre, mens den dårlige nyheten er at det ikke fylles på nedenfra.

Politikere som ikke går svanger med ideer for å løse denne floken er i tidsnød.