Gå inn i din stue, hvor liten den er, så rommer den noe ditt hjerte har kjær- På ropet i skogen skal ingen få svar. Finn vegen tilbake til det du har.

Mange av våre stortingsrepresentanter fra nord synes å ha fart vill og glemt hvor dere kom fra. Teksten av Arne Paasche Aasen, reflekterer over dette temaet.

Det kan være Nord-Norge er lite, fattigslig og armt, ikke mye å skryte av akkurat når brunchen inntaes i stortingskafeen sammen med folk lenger opp i hierarkiet, og en lysende statsråds- eller partilederkarriere kan anes i det fjerne. Men da er det virkelig desto større grunn til å huske de som sendte deg dit.

Ho Johanna i Berlevåg, han Halvdan i Loppa, han Harder i Sørvika. De hadde alle sine forhåpninger da de med tro på demokrati og rettferdighet avla sin stemme og borgerplikt. Når jeg nå ser årets vedtatte veiutbedringer for Nord-Norge får jeg den gufne følelsen av et utenforskap vi gjennom generasjoner har kjent og følt på.

Public Management; pengene brukes der kjøttvekta bor; rår! Det ser vi på Fornebubanen, sluttregning til nå; 28 milliarder NOK; vedtatt til fire milliarder, 17 km E-18 Lysaker-Drengsrud koster 60 milliarder NOK mot vedtatt 40 milliarder Fortsettelsen på lista er lang som et uår.

Skal vi da nøye oss med smuler og ha dårlig samvittighet om vi skulle ymte om mer?

Den lengste landsdelen har den korteste lista for bevilgede samferdselprosjekter. Styringseliten i sør er blitt eksperter i «å pynte prosjektbrura» med beregnende lave estimat i budsjettkonkurransen mellom periferi og sentrum for å snike seg til et vedtak. I nord er vi stort sett tilskuere til fordelingen og spillet.

Det mest interessante og provoserende her er hva som skjer fra vedtatt prosjekt til endelig regning. Det som først var en uskyldig «spiselig sum» i starten blir til både to- og femgangen mer, og det som ble tigangen for stortingsgarasjene. Merforbruket må hentes et sted, og det tømmer midlene i neste runde med prosjektvedtak i et politisk sjakkmattspill vel vitende om konsekvensene. Det man tar et sted hentes et annet sted, og vi nord vet hvor.

Jeg leste nylig om en fersk politiker som drømmer om det store havvind-eventyret i nord. Glemt er alle de kjernesaker vedkommende var valgt inn på. Nå skal vi redde verdens og Norges CO-samvittighet med arealkrevende og forurensende vindmøller for det grønne skiftet. Dermed er hva som er viktig for oss i nord atter igjen overlatt til makteliten i sør for knapper og glansbilder.

Den eliten får fortsette med sine tryllerier i sør og trekker milliardene opp av flosshatten som bare en tryllekunstner kan med sine kaniner. Nord-Norge rykker stadig bak i budsjettkøen med Nord-Norgebanen liggende på rygg.

Denne køen vi ikke kan rykke frem i uten at vi har sterke og dedikerte politikere som samlet uavhengig av partifarge taler våre store saker, slik Hanna Kvanmo med kraft gjorde en gang. For de store sakene er det virkelig å forvente at våre representanter fra nord lar parti være parti og danner en felles strategi for å løfte sånt som Nord-Norgebanen og veinettet i nord på et anstendig nivå igjen etter årevis med ekstremt forfall.

Kutt i veibudsjettene i år begrunnes med ekstraordinære forhold som krig i Ukraina og korona. Ja, men så er det også også ekstraordinært forfall og ekstraordinære behov her i nord. Det krever ekstraordinære tiltak og bevilgninger.

Skal vi da nøye oss med smuler og ha dårlig samvittighet om vi skulle ymte om mer, for å kreve vår rett for utført plikt?