De siste årene har vært preget av sanksjoner og pandemi. Dagens situasjon er usikker og spent når det gjelder Ukraina. Vi er vitne til en spent og uavklart situasjon i Europa. Vår styrke i grenseområdet er at vi har et godt samarbeid og et konstruktivt forhold med våre naboer. Det har vi hatt over lang tid. Det er klart at vi også her i nord er preget av situasjonen mellom Russland, Ukraina og vestlige myndigheter, det er dermed desto viktigere å opprettholde arenaer for dialog i den tiden vi nå står i.

I grenseområdet mellom Norge, Russland og Finland er også vesten og EUs grense til Russland. Det er et stort ansvar og oppgave å skulle opprettholde et stabilt forhold til våre naboer når det er skapt en situasjon sentralt i Europa som direkte og indirekte bidrar til et usikkert verdensbilde.

Hva snakker statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) om når han etterlyser en diskusjon om nordområdepolitikk i nasjonale medier — og sier videre at det er for lite nasjonal oppmerksomhet om de særlige utfordringene, mulighetene og hensynene som gjelder i nord.

Det er viktig for Norge, det er viktig for Nato og det er viktig for EU at vi jobber for et stabilt naboskap

Under Kirkenes-konferansen denne uke samles ministre, statssekretærer, næringslivstopper og miljøbevegelsen. På agendaen finner vi kjente tema, blant annet geopolitikk, grønt skifte, energi for framtida. Det er viktige tema og diskutere og vår region kan og ønsker bidra på mange av disse arenaene.

Det koster å ha et levende og attraktivt nord, og vi trenger den satsingen som skal til for å utnytte de mulighetene som ligger her. En satsing i milliardklassen må til, og da gjetter jeg på at de nasjonale mediene kjenner sin besøkelsestid og gir spalteplass til nordområdepolitikken som et nasjonalt anliggende, slik som statsministeren tar til orde for. Det er helt rett, det mangler fokus. Det mangler reell satsing.

Et sted å starte er å legge til rette for vertikal mobilitet. Nord-Norge, Nordvest-Russland og de nordligste fylkene i Finland og Sverige står overfor de samme utfordringene vi selv baler med. Fraflytting og behov for arbeidskraft som skal kunne bidra til det grønne skifte. Her i min region har vi satsinger på grønn energi, potensiale for mineralutvinning som er avgjørende for at EU skal oppfylle sin egen Green Deal.

På Nordkalotten og i Barentsregionen trengs det tusenvis av kompetente arbeidstakere som kan realisere potensialet i nord. Vi trenger import av arbeidskraft hvis vi skal klare å gjennomføre satsingen på hydrogen. En studie viser at Troms og Finnmark vil kunne ha behov for opptil 1.800 arbeidsplasser i 2045 innenfor satsingen på hydrogen alene. Hvem er disse arbeidstakerne? Kan vi utnytte kompetansemiljø og styrke kompetanseoverføringen fra miljøene i grenseområdet er vi mulig et skritt nærmere et bærekraftig arbeidsliv som vi trenger.

Vi må styrke samarbeidet mellom landegrensene i nord, det er tross alt kortere avstander mellom Kirkenes, Kiruna, Murmansk, Tornio og Kemi, enn det er mellom Finnmark og Oslo. Ikke bare i avstand, men også i mentalitet, historie og kultur.

La oss gå sammen i nord, på kryss av grensene — og få til infrastruktur som skaper forutsigbarhet og som forkorter avstand mellom folk, næring og markeder. Det er behov for funksjonelle transportårer mellom Norge, Sverige, Finland og Russland. Jeg har tro på vertikal mobilitet, vi har sett at nord-sør-dimensjonen er så stor og vrien at vi nå må gå nye veier. Dette er moment jeg tar med meg når jeg selv reiser til Kirkenes.

Det er viktig for Norge, det er viktig for Nato og det er viktig for EU at vi jobber for et stabilt naboskap.